Da jeg åpnet døren til gymsalen, møtte lyden av applaus meg. Hele skolen var samlet. Elever, lærere, foreldre. Og i midten av rommet sto Andrew. Han så liten ut blant alle de voksne brannmennene som sto oppstilt i rekker. Da han så meg, løp han bort og omfavnet meg. "Jeg gjorde ikke noe galt, mamma," hvisket han inn i jakken min. Jeg holdt ham tett inntil meg og kjente hvordan kroppen hans skalv av adrenalin.
"Du har ikke gjort noe galt, min skatt," sa jeg og kysset ham på hodet. "Du har gjort alt riktig." Brannsjefen trådte frem. Han var en stor mann med grått hår og arr i ansiktet. Han hadde kjent mannen min. Vi hadde møtt hverandre i begravelsen. "Din mann reddet livet til en jente som gikk på denne skolen," sa han høyt slik at alle kunne høre. "Andrew bærer skoene til en helt. Og vi vil at han skal vite at han ikke er alene."
Kapittel 5
Jenta Han Reddet
En liten jente trådte frem fra mengden. Hun holdt en stor eske i hendene. Jeg kjente henne igjen fra nyhetene den gangen. Det var jenta mannen min hadde båret ut av flammene. Hun var eldre nå, men øynene var de samme. Hun gikk bort til Andrew og ga ham esken. "Takk," sa hun lavt. "For at din pappa ga meg sjansen til å bli stor." Andrew åpnet esken med skjelvende hender. Inni lå det et nytt par sko, men ikke vanlige sko.
Det var spesiallagde brannmannsstøvler i barnestørrelse. De var røde og svarte, med Andrews navn brodert på siden. Men det var ikke alt. Oppå støvlene lå det et brev. Andrew så på meg før han åpnet det. Det var fra jentas foreldre. "Vi kan aldri betale tilbake det din far gjorde," sto det. "Men vi kan sørge for at sønnen hans aldri trenger å bekymre seg for noe igjen." Jeg så på rektor, som nikket. Det var mer enn bare sko. Det var en fremtid.
Kapittel 6
Et Fundas For Fremtiden
Brannsjefen fortsatte å snakke. Han kunngjorde opprettelsen av et stipendfond i mannens navn. Det skulle dekke Andrews skolegang helt til universitetet, og det skulle også hjelpe andre barn av falne brannmenn. Jeg måtte sette meg ned på en av benkene. Beina mine klarte ikke å bære meg lenger. Alle disse menneskene hadde samlet seg for oss. For Andrew. For minnet av mannen jeg elsket. Det var overveldende.
Andrew tok på seg de nye støvlene. De var litt store, men han nektet å ta dem av. Han så på de gamle skoene sine, de som var dekket av tape. "Kan jeg beholde de gamle også?" spurte han. Jeg nikket. "De skal alltid være dine," sa jeg. Han la de gamle skoene forsiktig tilbake i esken. Det var som om han la fra seg en byrde han hadde bært alene for lenge. Han reiste seg opp i de nye støvlene og så på meg. Han smilte. Et ekte smil.
