Etter samlingen gikk vi tilbake til klasserommet. De samme barna som hadde ledd av ham dagen før, sto nå i kø for å gi ham høy-fives. Ingen nevnte skoene hans med ondskap. I stedet spurte de om brannbiler og slanger. Andrew svarte på alt, og jeg så hvordan skuldrene hans sank. Han var ikke lenger offeret. Han var sønnen til en helt. Læreren kom bort til meg og la en hånd på armen min.
"Vi visste ikke hvor dypt smerten gikk," sa hun. "Vi skal sørge for at dette ikke skjer igjen. Vi har startet et program mot mobbing med en gang." Jeg nikket takknemlig. Det var ikke bare skoene som hadde endret seg. Hele miljøet hadde endret seg. Andrew hadde blitt et symbol på noe større enn seg selv. Og jeg innså at mannens død ikke hadde vært forgjeves. Hans offer levde videre gjennom sønnen deres, og gjennom dette samfunnet som våknet.
Kapittel 8
Tilbake Til Hjemmet
Da vi kom hjem, var postkassen full. Brev, pakker, tilbud om hjelp. Folk fra hele byen hadde hørt nyheten. Noen sendte mat, andre sendte klær, noen sendte bare kort med oppmuntrende ord. Jeg satte meg på kjøkkengulvet og gikk gjennom bunken. Andrew satt ved bordet og tegnet med de nye støvlene på. Han sparket litt med føttene, glad for lyden de lagde mot gulvet.
"Mamma," sa han plutselig. "Tror pappa ser oss?" Jeg satte fra meg et brev og så på ham. "Ja," sa jeg bestemt. "Jeg tror han ser oss hele tiden." Andrew nikket fornøyd. "Da er han glad for støvlene." Jeg reiste meg opp og gikk bort til ham. Jeg omfavnet ham og kjente varmen fra kroppen hans. Vi hadde overlevd den mørkeste vinteren. Og nå, virket det som, hadde våren endelig kommet.
Kapittel 9
Jobbtilbudet
Noen dager senere ringte telefonen igjen. Denne gangen var det en mann som presenterte seg som eier av en lokal bedrift. Han hadde hørt historien om Andrews sko og om situasjonen min med jobben. "Vi har en stilling ledig," sa han. "Administrasjon. Fleksible timer. Jeg vet du trenger tid med gutten din." Jeg kunne ikke tro det. Etter måneder av avslag, fikk jeg jobben uten engang å ha vært på intervju.
"Hvorfor?" spurte jeg. "Fordi samfunnet trenger å ta vare på sine egne," svarte han. "Og din mann tok vare på oss. Nå er det vår tur." Jeg takket ja med tårer i øynene. Økonomien vår var ikke lenger en kilde til konstant angst. Jeg kunne puste igjen. Jeg kunne planlegge fremtiden. Og for første gang på lenge, så fremtiden lys ut. Ikke bare for meg, men for Andrew.
