Fru Hansen bodde i etasjen over. Hun var enke og levde alene, men hun hadde alltid litt mer enn andre. Kanskje fordi hun ikke hadde barn å mette, eller kanskje fordi hun hadde gjemt mat fra før krisen startet. En dag banket det på døren til Anna og Erik. Det var fru Hansen med en kasserolle. Inni var det lapskaus, varm og duftende. «Jeg laget for mye,» sa hun kort og ville gå igjen. Anna prøvde å nekte, men fru Hansen var allerede på vei opp trappen. Den maten varet i to dager for familien. Det var en gest som betød mer enn ord.
Etter det begynte fru Hansen å komme oftere. Noen ganger med brød, andre ganger med poteter. Hun snakket aldri om det, og hun ville ikke ha noe tilbake. Anna prøvde å betale henne tilbake med å strikke votter til henne om vinteren. Det ble en stille byttehandel mellom etasjene. Det viste at selv i de mørkeste tidene, fantes det lys i form av menneskelig omsorg. Fru Hansen ble en del av familien, en bestemorfigur for barna som ikke hadde noen besteforeldre i nærheten. Hun fortalte historier fra før tiden, om da mat var rikelig, og det ga barna håp om at det kunne bli slik igjen. Hun var et levende bevis på at vinteren ikke varer evig.
Kapittel 6: Vinteren som ikke tok slutt
Vinteren 1985 var spesielt hard. Snøen la seg tykk og ble liggende i ukevis. Veiene var ufremkommelige, og forsyningene ble enda mer uregelmessige. Oppvarmingen ble et større problem enn maten. Vedet tok slutt, og kull var det ingen av. Familien måtte kle på seg alle klærne de eide inne i huset. De sov alle fire i samme seng for å dele varmen. Nettene var lange og kalde, og pusten deres så ut som røyk i rommet. Anna våknet ofte om natten og kjente på barna for å sikre seg at de fortsatt var varme.
En morgen var vannrørene frosset. Det betydde ingen vann til matlaging eller vask. Erik måtte smelte snø på ovnen for å få vann til å drikke. Det tok tid og energi, men det var nødvendig. Barna lærte å bruke mindre vann, å vaske seg med en klut i stedet for å dusje. Det var en tid der komfort var et fremmedord. Overlevelse var det eneste målet. Likevel, ved ovnen om kveldene, fortalte Erik historier. Han fant på eventyr om konger som hadde mer mat enn de kunne spise, og barna lyttet med åpne munner. I disse historiene var de rike, og for en stund glemte de kulden som trengte seg inn gjennom veggene. Fantasien ble deres varme.
Kapittel 7: Sykdommen
Ingrid ble syk om våren. Hun fikk høy feber og hostet så kroppen ristet. Legen kunne ikke gjøre mye uten medisiner, og medisiner var det mangel på. Han anbefalte hvile og væske, men væske krevde te, og te krevde sukker. Anna hadde gjemt en liten pose sukker til jul, men hun tok den frem nå. Hun laget te og ga det til Ingrid skjevis. Erik satt ved sengen og holdt datteren i hånden. De var redde for å miste henne. I en tid der kroppen var svekket av sult, kunne en vanlig sykdom bli dødelig. Hosten hennes ekkoet i leiligheten som en påminnelse om hvor skjør livet var.
Etter en uke begynte feberen å gi seg. Ingrid våknet sulten, og det var det beste tegnet Anna kunne få. Hun laget grøt av de siste havregrynene de hadde. Ingrid spiste sakte, men hun spiste opp alt. Det var en seier over sykdommen og over sulten. Familien pustet ut igjen, men hendelsen hadde satt spor. De innså hvor sårbare de var. Erik begynte å lete etter ekstra arbeid etter jobb, noe som var ulovlig, men nødvendig. Han kunne ikke risikere at det skjedde igjen. Helsen til barna var ikke noe man kunne forhandle om, uansett hva reglene sa. Kjærligheten drev ham til å ta risikoer han ellers ville unngått.
