For Lars og Ingrid var skolen ikke bare et sted for læring, det var et sted hvor de fikk mat. Skolen hadde et program der barn fikk servert et varmt måltid midt på dagen. For mange var det dagens eneste ordentlige måltid. Lærerne visste hvilke barn som trengte det mest, og de sørget for at tallerkenene ble fylt. Lars lærte seg å spise sakte for å nyte smaken, mens Ingrid spiste fort for å være sikker på at hun fikk nok. Det var en skam de bar på, men det var en nødvendig skam. De snakket ikke om maten hjemme, for foreldrene ville ikke føle seg dårlige.
En lærer, fru Berg, la merke til at Lars alltid så sliten ut. Hun begynte å gi ham ekstra frukt i friminuttene, under bordet, slik at de andre ikke skulle se. «Det er fra hagen min,» sa hun. Lars visste at det var løgn, men han takket henne likevel. Han tok med seg eplene hjem til Ingrid. Det skapte et nettverk av hemmelige givere i skolesystemet. Lærere som ville hjelpe uten å ydmyke. Det viste at samfunnet ikke hadde glemt barna, selv om systemet sviktet. Skolen ble mer enn en bygning; den ble en livline for familiene i nabolaget. Utdanning og næring gikk hånd i hånd.
Kapittel 9: Byttehandelen
På markedsplassen møttes folk for å bytte varer. Penger hadde mistet mye av sin verdi, så varer var den nye valutaen. Anna tok med seg strikkede sokker og byttet dem mot poteter. Erik byttet en gammel radio mot en sekk med kål. Det var en dans av verdsetting. Hvor mye er et par sokker verdt i kål? Det avhang av hvor sulten du var, og hvor kald du var. Folk diskuterte ikke priser, de diskuterte behov. «Jeg trenger varme,» sa den ene. «Jeg trenger mat,» sa den andre. Og handelen var gjort.
Det var også risiko involvert. Politiet patruljerte markedet for å stoppe svartebørshandel. Hvis du ble tatt, kunne du miste rasjoneringskortene. Så handelen foregikk i bakgater og hviskende stemmer. Anna lærte seg å se etter tegn. En viss måte å stå på, et spesielt blikk. Det ble en del av hverdagen, en farlig dans som måtte utføres perfekt. Men det var verdt det. De potetene hun fikk byttet til seg den dagen, holdt familien mett i en uke. Risikoen var stor, men belønningen var liv. Det var en tid der loven og moralen ikke alltid gikk hånd i hånd, og folk måtte velge hva som var rett for deres familie.
Kapittel 10: Den grønne flekken
I en park i nærheten av blokken hadde noen begynt å grave opp gresset for å plante grønnsaker. Det startet med én familie, men snart ble hele parken en felleshage. Folk delte opp landet i små lapper. Anna og Erik fikk en liten flekk hvor de plantet poteter og gulrøtter. Det var hardt arbeid, jorden var hard og full av stein, men de gravde med hendene. Barna hjalp til med å luke og vanne med vann de hadde båret fra hjemme. Det var deres prosjekt, deres håp i jordform.
Da de første skuddene kom opp om våren, var det som et mirakel. Grønt liv midt i grå betong. Barna passet plantene sine som om det var kjæledyr. De snakket til dem og målte høyden hver dag. Da innhøstingen kom, var det ikke mye, kanskje noen kilo poteter, men det var deres egne. De smakte søtere enn noe annet Anna noen gang hadde laget. Det var smaken av egen innsats, av tålmodighet og håp. Felleshagen ble også et møtested. Folk utvekslet tips om dyrking og støttet hverandre. Det var et lite samfunn som vokste frem av jorden, rotfestet i behovet for å overleve sammen. Det grønne ble et symbol på at livet fant en vei, selv gjennom asfalten.
