Om høsten begynte ryktene å gå. Det snakkes om at lagrene skulle åpnes, at hjelp var på vei fra utlandet. Folk snakket lavt om det på kjøkkenet og i køene. Ingen turte å tro helt på det, for de hadde blitt skuffet før. Men håpet er en seig plante. Anna hørte det fra fru Hansen, som hadde hørt det fra postmannen. «Det kommer skip,» sa han. «Med korn og mel.» Erik ristet på hodet. «Jeg tror det ikke før jeg ser det.» Men han sjekket likevel beholdningen deres ekstra nøye den kvelden, som om han forberedte seg på både det beste og det verste.
Barna merket endringen i stemningen. Foreldrene snakket mer om fremtiden, mindre om dagen i dag. Det var en forsiktig optimisme som spredde seg. Køene ble kanskje ikke kortere, men humøret i køen ble bedre. Folk smilte oftere. Det var som om en tung tåke begynte å lette. Anna kjente på en følelse hun nesten hadde glemt: forventning. Hun begynte å planlegge en middag hun ikke hadde laget på år. Ikke fordi hun hadde ingrediensene ennå, men fordi hun kunne drømme om det. Drømmen var gratis, og den ga næring til sjelen mens de ventet på næring til kroppen. Ryktene ble drivstoffet som holdt dem gående de siste ukene.
Kapittel 12: Skipene kommer
En grå morgen la det seg en tåke over havnen. Men gjennom tåken hørtes lyden av tutesignal. Store skip. Folk samlet seg ved kaien, tusenvis av mennesker. De sto stille og så på. Da skipene la til, og lukene ble åpnet, så de sekker med mel, kasser med konservert mat. Det var ikke feststemning, det var en stille lettelse. Ingen jublet, for energien var ikke der. Men det var tårer i mange øyne. Anna sto der med Lars og Ingrid i hånden. De så på maten som ble losset, og de forsto hva det betydde. Det betydde slutten på køene. Det betydde slutten på den konstante frykten.
Utdelingen startet dagen etter. Hver familie fikk utdelt en pose med grunnleggende varer. Da Anna åpnet posen hjemme, tok hun frem en pakke med ris. Hun hadde ikke sett ris på fire år. Hun kokte det samme kvelden. Lukten fylte hele leiligheten, en luksuriøs duft som fikk naboen til å banke på veggen og spørre hva de lagde. De delte måltidet med fru Hansen oppe i etasjen. Det var ikke et festmåltid, men det var nok. For første gang på lenge gikk ingen sultne til sengs den kvelden. Skipene hadde ikke bare brakt mat, de hadde brakt en slutt på ventetiden. Fremtiden hadde endelig kommet til kai.
Kapittel 13: Den første julen igjen
Julen 1986 var annerledes. Det var fortsatt ikke overflod, men det var nok. Anna fikk tak i en kalkun gjennom en venn på jobben. Den var liten og tørr, men den var en kalkun. Barna fikk hver sin gave, en liten ting kjøpt for penger de hadde spart opp i hemmelighet. Lars fikk en kniv, Ingrid fikk en dukke. De var ikke dyre, men de var nye. Treet var pyntet med papirpynt som de hadde laget sammen, akkurat som før, men nå var det et valg, ikke en nødvendighet. Lyset i vinduene var på lenger om kveldene. Strømrasjoneringen var opphevet.
De sang salmer rundt bordet, og Erik leste fra bibelen. Da de ba bordbønn, takket han ikke bare for maten, men for hverandre. «Vi har overlevd,» sa han. «Sammen.» Anna så på barna sine. De så friskere ut, kinnene hadde fått farge igjen. Det tok tid å bygge opp kroppen etter år med underernæring, men fremgangen var synlig. Julen ble et vendepunkt. Det markeret slutten på overlevelsesmodus og begynnelsen på gjenoppbygging. De hadde klart det. Familien var hel, og nå kunne de begynne å leve igjen, ikke bare eksistere. Det var den beste julegaven de kunne fått.
