Mor lo kort, en tørr og ubehagelig lyd. "Tror du alt går til mat, sønn? Husleien har økt. Strømmen er dyr. Bleier til barnet koster en formue." Hun begynte å liste opp utgifter som ikke ga mening. Jeg visste hva vi betalte for huset. Jeg visste hva bleier kostet. Hun løy rett opp i ansiktet mitt, uten å blunke. "Jeg har kvitteringene," sa jeg. "Vis dem frem." Hun ble stille. "Jeg kaster kvitteringene. Jeg stoler ikke på at du skal kontrollere meg. Jeg er din mor." Det var hennes standardargument. At fordi hun hadde født meg, hadde hun rett til å behandle meg og min familie som hun ville.
Jeg la bollen på bordet med et smell. "Du har sviktet oss," sa jeg. "Du har sviktet ditt eget barnebarn." Hun så på meg med et blikk fullt av forakt. "Dere er utakknemlige. Jeg ofrer meg for dere, og dette er takken jeg får." Hun snudde seg for å gå ut av kjøkkenet. "Jeg lager ordentlig mat nå, siden du er så nøye," sa hun sarkastisk. Jeg visste at maten hun lagde nå ikke var til Hue. Den var til henne selv. Jeg så på Hue. Hun var skjelvende. Jeg visste at jeg ikke kunne la henne bli her ett minutt lenger.
Kapittel 4
En Rask Beslutning
Jeg gikk bort til Hue og la en hånd på skulderen hennes. "Pakk tingene dine," sa jeg bestemt. "Vi drar." Hun så på meg med store, redde øyne. "Hvor?" hvisket hun. "Bort herfra," svarte jeg. "Du og barnet skal ikke være her lenger." Mor snudde seg i døren. "Dere går ingen steder," sa hun truende. "Dette er mitt hus. Dere bor her gratis." "Det er ikke lenger gratis," sa jeg. "Og det er ikke lenger ditt hus som bestemmer over oss." Jeg hjalp Hue opp fra stolen. Hun var svak på beina etter fødselen, men hun stolte på meg. Det ga meg styrke.
Vi gikk inn på soverommet. Jeg fant frem veskene våre. Vi hadde ikke mye, men det vi hadde var nok til å starte på nytt. Mor sto i gangen og ringte til en eller annen. Jeg hørte henne si: "Han har funnet ut det. Ja, han er her." Hvem snakket hun med? En annen slektning? En venn? Det spilte ingen rolle. Jeg var ferdig med å være redd for henne. Jeg tok barnet, som lå og sov i vuggen, og la ham forsiktig i en bæresele. Hue tok noen klær. Vi var klare på fem minutter. Det var alt som trengtes for å forlate et liv bygget på løgner.
Kapittel 5
Flukten Fra Huset
Da vi kom ut i gangen, sto mor der og sperret veien. "Hvis du går ut den døren," sa hun og pekte på meg, "så er du ikke lenger sønnen min. Du velger den jenta over din egen mor." Det var det ultimate ultimatumet. I mange kulturer, og spesielt i vår, var det en forferdelig ting å si. Men jeg så på Hue, som holdt barnet vårt tett inntil seg. Jeg så på den råttne maten som fortsatt sto på kjøkkenbordet gjennom den åpne døren. "Jeg velger familien min," sa jeg. "Den jeg har skapt. Ikke den jeg er født inn i."
Jeg gikk forbi henne. Hun vek ikke, så jeg måtte dytte lett på skulderen hennes for å komme forbi. Hun gispet høyt, som om jeg hadde slått henne. "Du vil angre på dette!" ropte hun etter oss. "Når du trenger hjelp, vil jeg ikke være der!" Jeg åpnet ytterdøren og slapp inn det varme lyset fra Guadalajara. "Jeg regner ikke med deg," svarte jeg. Vi gikk ut til bilen. Jeg lastet inn veskene og satte Hue og barnet inn i baksetet. Da jeg startet motoren, så jeg i speilet. Mor sto i døren og stirret på oss. Hun så liten ut plutselig. Ikke en matriark, bare en ensom, sint kvinne.
