Jeg kjørte ikke hjem til vårt eget hus, for nøklene lå fortsatt inne hos mor. Jeg kjørte til et hotell i sentrum. Det var ikke det dyreste, men det var rent og trygt. Jeg sjekket inn og ba om et rom langt fra heisen. Hue satte seg på sengen og begynte endelig å slappe av. Skuldrene hennes sank. "Takk," sa hun stille. "Jeg trodde jeg måtte bli der for alltid." Jeg satte meg ved siden av henne og tok hånden hennes. "Aldri," sa jeg. "Jeg lover deg. Ingen skal noensinne behandle deg slik igjen." Barnet vårt våknet og begynte å gråte sultent.
Jeg åpnet boksen med den importerte melken jeg hadde kjøpt. Jeg laget en flaske til ham. Han drakk grådig. Det var symbolsk. Første gangen han fikk ordentlig næring på dager. Hue så på ham mens han drakk, og tårene begynte å renne igjen, men denne gangen var det tårer av lettelse. "Hva skal vi gjøre nå?" spurte hun. "Vi må finne et nytt sted å bo," sa jeg. "Og jeg må finne ut hvor pengene mine har havnet." Mor hadde lurt meg for store summer. Det var ikke bare et spørsmål om mat lenger. Det var svindel.
Kapittel 7
Bankkontoen
Neste morgen, mens Hue og barnet hvilte på hotellet, dro jeg til banken. Jeg hadde en felles konto med mor hvor jeg satte inn pengene til husholdningen. Jeg ba om å få se utskriftene for de siste seks månedene. Banktjeneren så på meg med et bekymret uttrykk da han så tallene. "Det har vært mange store uttak, sir," sa han. "Og mange overføringer til en annen konto." "Hvilken konto?" spurte jeg. Han viste meg papirene. Kontoen tilhørte ikke mor. Den tilhørte min onkel, mors bror, som var kjent for å ha spilleproblemer.
Det hele ble klart for meg. Mor hadde ikke brukt pengene på huset eller mat. Hun hadde brukt dem til å betale gjelden til broren sin. Hun hadde ofret Hues helse og vårt barns næring for å redde en spiller. Sinnet mitt ble til en kald, hard besluttsomhet. Dette var ikke lenger en familiesak. Dette var kriminelt. Jeg ba banken om å fryse kontoen umiddelbart. "Ingen flere overføringer," sa jeg. "Og jeg vil ha tilbake så mye jeg kan." Banktjeneren nikket. "Vi skal gjøre vårt beste, sir." Jeg gikk ut av banken. Solen skinte, men jeg følte bare kulde.
Kapittel 8
Onkelens Rolle
Jeg visste hvor onkel Carlos bodde. Han drev en liten bar i utkanten av byen. Jeg kjørte dit. Det var midt på dagen, så baren var tom bortsett fra ham. Han satt bak disken og telte penger. Da han så meg komme inn, ble han blek. Han visste hvorfor jeg var der. "Hvor er pengene, Carlos?" spurte jeg uten å hilse. Han trakk på skuldrene. "Din mor ga dem til meg. Som en gave." "Det var ikke hennes penger å gi," sa jeg. "Det var til mitt barns mat." Han lo nervøst. "Hun sa dere hadde nok. At dere var rike."
Jeg lente meg over disken. "Jeg vil ha dem tilbake." Han ristet på hodet. "De er borte. Spilt bort." Jeg kjente hvordan blodet kokte. "Da har du et problem," sa jeg. "For jeg kommer til å anmelde deg for heleri og svindel." Han ble alvorlig nå. "Du vil ikke gjøre det mot familien." "Familie spiser ikke råttent mat mens andre spiller bort matpengene," svarte jeg. Jeg snudde meg og gikk. Jeg visste at jeg ikke ville få pengene tilbake fra ham. Han hadde ingenting. Men trusselen var nødvendig. Jeg måtte vise dem at jeg ikke lenger var den snille sønnen de kunne utnytte.
