Jeg kontaktet en advokat samme ettermiddag. Jeg trengte juridisk råd om hvordan jeg kunne sikre meg at mor aldri fikk tilgang til våre midler igjen, og hvordan jeg kunne få foreldreansvaret for barnet vårt sikret uten hennes innblanding. Advokaten lyttet nøye til historien min. "Dette er alvorlig," sa han. "Å sulte en ammende mor og et spedbarn kan betraktes som omsorgssvikt. Vi har grunnlag for en sak." Jeg ga ham bankutskriftene og bildene jeg hadde tatt av maten i kjøkkenet.
"Vi vil sende et formelt brev til din mor," sa advokaten. "Om at all økonomisk støtte opphører umiddelbart, og at hun ikke har tillatelse til å kontakte dere uten samtykke." Jeg nikket. "Gjør det." Det føles godt å overlate det formelle til en profesjonell. Jeg hadde bært på skylden for å ikke ha beskyttet familien min nok. Nå tok jeg tilbake kontrollen. Advokaten så på meg. "Er du sikker på at du vil kutte alle bånd?" spurte han. "Ja," sa jeg. "Noen bånd er giftige. Og denne er død."
Kapittel 10
Nytt Hjem
Vi kunne ikke bo på hotell i evighet. Jeg fant en liten leilighet til leie i et rolig område, langt fra der mor bodde. Den var enkel, med ett soverom og en liten stue, men den var vår. Ingen hadde bestemt over oss der. Da vi flyttet inn, hjalp Hue til med å pakke ut. Hun så sterkere ut for hver dag som gikk. Fargen kom tilbake i kinnene hennes. Barnet vårt la på seg. Det var utrolig hva ordentlig mat og kjærlighet kunne gjøre på bare en uke. Jeg så på dem mens de lekte på gulvet og kjente en fred jeg ikke hadde følt på lenge.
Vi kjøpte nye låser til døren. Jeg ga nøklene bare til Hue og meg. Det var en symbolsk handling, men viktig. Dette var vårt tilfluktssted. Ingen skulle trenge seg inn her. Jeg satt i sofaen om kvelden og så på dem. Hue sang en vuggevise for barnet. Stemmen hennes var myk og trygg. Jeg tenkte på mor. Jeg lurte på om hun angret. Men jeg visste at angret ikke var nok. Tilliten var brutt, og den kunne ikke limes sammen igjen. Vi var trygge nå. Det var det eneste som telte.
Kapittel 11
Mors Reaksjon
Noen dager senere ringte telefonen min. Det var mor. Jeg vurderte å ikke svare, men jeg tok den. "Hvor er du?" skrek hun. "Du har skjult deg for meg!" "Jeg skjuler meg ikke," sa jeg rolig. "Jeg beskytter familien min." "Du har ødelagt alt!" sa hun. "Onkel Carlos er sint. Han krever mer penger." "Da får han jobbe," sa jeg. "Jeg gir ikke en peso til." Hun begynte å gråte, en manipulativ gråt jeg kjente godt. "Jeg er din mor. Jeg er gammel. Du kan ikke forlate meg." "Du forlot oss først," sa jeg. "Når det gjaldt mat, forlot du oss."
"Det var en nødsituasjon!" argumenterte hun. "Alt er en nødsituasjon for deg," svarte jeg. "Farvel, mor." Jeg la på. Hun ringte igjen umiddelbart. Jeg blokkerte nummeret. Det var smertefullt, men nødvendig. Jeg visste at hun ville prøve å kontakte Hue også. Jeg advarte Hue. "Hvis hun ringer, ikke svar. Hvis hun kommer hit, ikke åpne døren." Hue nikket. Hun var redd, men hun stolte på meg. Vi var et team nå. Ingen kunne splitte oss igjen.
