Kontoret var stort og lukset med mørkt treverk og lærstoler. Da jeg kom inn, satt Curtis allerede der. Han så på meg med et uttrykk av ren irritasjon. Han hadde på seg en skreddersydd dress og så ut som om han eide stedet. Ved siden av ham satt en kvinne jeg ikke kjente, ung og pyntet, med en stor diamant på fingeren. Curtis hadde ikke engang ventet på at skilsmissen var endelig før han fant en ny. Advokaten, en eldre mann ved navn Mr. Henderson, så opp fra skrivebordet sitt. Han nikket høflig til meg. "Fru Vanessa," sa han. "Takk for at du kom."
Curtis ristet på hodet. "Hvorfor er hun her?" spurte han høyt. "Hun er ikke familie lenger. Vi er ferdige." Mr. Henderson rettet på brillene sine. "Hun er fortsatt nevnt i dokumentene, Mr. Curtis. Og så lenge skilsmissen ikke er endelig behandlet av domstolen, har hun rett til å være til stede." Curtis sukket høyt og lente seg tilbake i stolen. "Dette er bortkastet tid," sa han. "Gi meg pengene mine så jeg kan komme meg videre." Han så på meg med forakt. "Du bør ikke være her, Vanessa. Det er pinlig." Jeg satte meg ned i stolen lengst borte. "Jeg blir," sa jeg rolig. "Arthur ba meg om å være her."
Kapittel 4
Advokatens Åpning
Mr. Henderson åpnet en tykk mappe og la den på skrivebordet. Rommet ble stille. Det var en tung stillhet, fylt av forventning og grådighet. Curtis lente seg frem, øynene glitret av forventning om tallene han skulle høre. Han hadde allerede brukt pengene i hodet sitt. Han hadde planlagt ferier, biler, eiendommer. Han trodde alt var hans. "La oss begynne," sa advokaten. "Arthur var en mann med klare meninger om sin arv. Han ønsket at hans livsverk skulle forvaltes riktig." Curtis nikket utålmodig. "Ja, ja. Jeg er den eneste sønnen. Jeg vet hvordan det fungerer. Alt går til meg."
Advokaten ignorerte avbrytelsen. Han begynte å lese de innledende setningene. Det handlet om gjeld, om skatter, om mindre donasjoner til veldedighet. Curtis gjespet høyt og så på klokken sin. Han brydde seg ikke om veldedighet. Han brydde seg bare om bunntallet. Jeg satt stille og lyttet. Jeg hørte på måten advokaten snakket om Arthur. Med respekt. Det var godt å høre. Arthur fortjente respekt. Curtis fortjente ikke engang å være i rommet. Jeg så på hendene mine som lå i fanget. De var ru av arbeid, av vask og stell. Hender som hadde gjort en jobb Curtis var for feig til å gjøre.
Kapittel 5
Eiendomsriket
Så kom det til hoveddelen. Eiendommene. Kontantbeholdningen. Aksjene. Summen var enda større enn vi hadde trodd. Syttifem millioner dollar, pluss verdiøkning de siste årene. Curtis smilte bredt. Han så på kvinnen ved siden av seg og nikket. Han hadde allerede lovet henne verden. "Fantastisk," sa Curtis. "Når kan jeg overta styringen? Jeg har allerede snakket med noen om å selge hytta i fjellet. Den er ubrukelig." Advokaten løftet en hånd. "Vi kommer til det, Mr. Curtis. Men det er flere punkter før vi kommer til hovedarven." Curtis rullet med øynene. "Hva kan det være? Småsaker?"
"Ikke småsaker," sa advokaten strengt. "Arthur var veldig spesifikk om fordelingen av sine eiendeler." Curtis begynte å tromme med fingrene på bordet. Han likte ikke å vente. Han likte ikke å ikke ha kontroll. Jeg kjente en liten gnist av håp. Hvis Arthur var spesifikk, betød det at han hadde tenkt gjennom dette nøye. Han visste hva Curtis var capable of. Han visste hva Curtis var verdt. Og han visste hva jeg var verdt. Advokaten bladdet om en side. Lyden av papiret var høyt i den stille stuen. Curtis holdt pusten. Nå kom det.
