De gikk i silencio gjennom gatene. Daniel gikk foran, mens Emma og guttene fulgte etter. Han kunne høre de små føttene deres trippe mot asfalten bak seg. Hver gang han så seg tilbake, møtte han blikket til en av guttene. De var nysgjerrige på denne fremmede mannen som så ut akkurat som dem. Da de kom frem til den moderne boligblokken hvor Daniel bodde, stirret guttene opp på bygningen med store øyne. De hadde åpenbart ikke vært på et slikt sted før. Daniel låste opp døren og holdt den åpen for dem.
Inne i leiligheten var det stille og ryddig, nesten som et museum. Det var ikke et hjem, det var et showrom. Emma så seg rundt med et uttrykk Daniel ikke kunne tyde. Var det misunnelse? Eller bare tristhet over hva han hadde valgt fremfor dem? "Sitt," sa Daniel og pekte på den store sofasen. Guttenes satte seg forsiktig, som om de var redde for å ødelegge noe. Daniel gikk ut på kjøkkenet for å finne noe mat. Han åpnet kjøleskapet og innså at det nesten var tomt. Han hadde aldri tid til å handle. Han fant noen kjeks og melk, og satte det frem for dem.
Kapittel 4
De Første Spørsmålene
Mens guttene spiste, satt Daniel og Emma overfor hverandre ved spisebordet. Luften var tykk av ubesvarte spørsmål. "Hva heter de?" spurte Daniel til slutt. Emma så på guttene med et mykt blikk. "Lucas, Liam og Leo," sa hun. "De er fem år." Daniel gjorde matte i hodet. Fem år. Det stemte med tiden da de hadde vært sammen. "Har de gått på skolen?" spurte han. Emma ristet på hodet. "Vi har ikke hatt en fast adresse på lenge. Jeg har prøvd å lære dem hjemme, men det er vanskelig." Daniel kjente sinnet boble opp igjen. Ikke mot Emma, men mot seg selv. Han hadde latt dem leve slik.
"Hvorfor kom du hit?" spurte Daniel. "Til denne byen?" Emma sukket og så ut av vinduet. "Jeg visste at du hadde kontor her. Jeg håpet... jeg vet ikke hva jeg håpet. Kanskje bare å se deg en gang." Daniel senket blikket. Han hadde vært så opptatt av seg selv at han ikke hadde sett at hun kanskje lette etter ham. "Jeg visste ikke," sa han. "Jeg swear jeg visste ikke." Emma nikket sakte. "Det vet jeg. Hvis du hadde visst, ville du kanskje kommet tidligere. Eller aldri."
Kapittel 5
En Natt Under Tak
Dagen gikk mot kveld, og det ble klart at de ikke kunne dra ut i kulden igjen. Daniel tilbød dem å bli over natten. Emma protesterte først, men guttene var utmattet og falt i søvn på sofaen nesten med en gang. Daniel fant frem noen tepper og la over dem. Han sto og så på dem lenge. De pustet rolig, uvitende om at livet deres hadde endret seg permanent denne dagen. Han følte en beskyttende instinkt våkne inni seg, noe han aldri hadde følt før. Dette var hans blod. Hans ansvar.
Emma satt på kjøkkenet og drakk en kopp te Daniel hadde laget. "Takk for i dag," sa hun. "Imorgen drar vi." "Nei," sa Daniel bestemt. "Dere blir her. Jeg har gjesterommet." Emma ristet på hodet. "Vi kan ikke ta imot mer, Daniel. Du har allerede gjort nok." "Det er ikke nok," svarte han. "Det er bare begynnelsen." Han så på henne, og for første gang på fem år så han ikke eks-kjæresten sin. Han så moren til barna hans. Og han visste at han ikke kunne la dem dra tilbake til gaten.
