Neste morgen våknet Daniel til lyden av latter fra stuen. Han gikk ut og så guttene leke med noen leker han hadde funnet i et skap. De hadde bygget et tårn av bøker og var i ferd med å velte det. Emma sto ved vinduet og så på dem med et smil. Da hun så Daniel, ble ansiktet hennes mer alvorlig. "Vi må snakke om fremtiden," sa hun. Daniel nikket. Han hadde ikke sovet mye. Han hadde ligget våken og tenkt på hvordan han skulle løse dette. "Jeg vil ha dere boende her," sa han. "Permanent."
Emma så overrasket ut. "Daniel, vi kan ikke. Dette er ditt liv. Vi passer ikke inn." "Dere er familien min," sa han. "Dere er det eneste som faktisk betyr noe." Emma la fra seg tekoppen. "Det er lett å si nå. Men hva når nyheten kommer ut? Hva når investorene dine finner ut at du har tre barn med en hjemløs kvinne?" Daniel hadde ikke tenkt på det. Han hadde vært så fokusert på det moralske riktig at han hadde glemt forretningsrisikoen. "La dem snakke," sa han. "Jeg er ikke redd for dem lenger."
Kapittel 7
Bedriftens Reaksjon
Daniel dro på jobb senere den dagen, men konsentrasjonen var borte. Nyheten spredde seg raskt i selskapet. Noen hadde sett dem komme inn i bygningen dagen før. Ryktene gikk om at Daniel hadde en hemmelig familie. Styret innkalte ham til et hastemøte. "Dette kan påvirke aksjekursen," sa styrelederen. "Investorene liker stabilitet. En plutselig familiekrise ser ikke bra ut." Daniel satt stille og lyttet. Han hadde alltid gjort det de sa. Han hadde alltid prioritert selskapet. Men denne gangen var det annerledes.
"Jeg forstår bekymringen," sa Daniel rolt. "Men disse barna er mine. Jeg kommer til å ta vare på dem. Hvis det påvirker selskapet, så får det heller bli slik." Styrelederen så sjokkert ut. "Truer du oss?" spurte han. "Nei," svarte Daniel. "Jeg prioriterer bare riktig. Jeg har bygget dette selskapet. Jeg kan bygge det opp igjen hvis det skulle falle. Men jeg kan ikke bygge opp igjen forholdet til barna mine hvis jeg svikter dem nå." Møtet endte i stillhet. Daniel reiste seg og gikk. Han visste at han kanskje hadde mistet jobben, men han hadde vunnet respekten for seg selv.
Kapittel 8
Emma's Fortid
Da Daniel kom hjem, satt Emma og ventet på ham. Hun hadde lagt guttene til å sove i gjesterommet. "Hvordan gikk det på jobben?" spurte hun. Daniel satte seg ned og fortalte henne om møtet. Emma lyttet uten å avbryte. "Jeg fortalte deg det," sa hun til slutt. "Jeg ville ikke ødelegge livet ditt." "Du ødela ikke noe," sa Daniel. "Jeg ødela det selv ved å ikke være der." Emma så ned i hendene sine. "Det var ikke bare derfor jeg dro," innrømmet hun. "Jeg var sint. Jeg var redd. Jeg trodde du ville se på barna som en byrde."
Daniel tok hennes hånd. Det var første gangen de hadde berørt hverandre på år. Huden hennes var ru av kulde og arbeid. "Jeg var dum," sa han. "Jeg var ung og egoistisk. Men jeg er ikke den mannen lenger." Emma trakk ikke hånden til seg. "Jeg håper det," sa hun. "For deres skyld." De satt i stillhet en stund. Det var ikke romantikk i luften, men en ny form for forståelse. De var ikke lenger elskere, men foreldre som måtte finne ut av dette sammen.
