Dagen etter tok Daniel med guttene til legen. De trengte en fullstendig helsesjekk. De hadde ikke vært hos en lege på år. Legen var bekymret da han så resultatene. Underernæring, manglende vaksiner, og tegn på infeksjoner de hadde gått med for lenge. Daniel sto i korridoren og lyttet mens legen snakket med Emma. Han følte en maktløshet han ikke hadde kjent siden han var fattig student. Penger kunne fikse mye, men det kunne ikke slette fortiden. Legen ga dem en liste over medisiner og kostholdsplaner.
På vei hjem satt guttene stille i bilen. De var trøtte etter alle testene. "Kommer vi til å bli friske?" spurte Lucas fra baksetet. Daniel så på dem i speilet. "Ja," sa han bestemt. "Dere kommer til å bli sterke. Sterkere enn noen andre." Lucas smilte svakt. "Som deg?" spurte han. Daniel kjente en klump i halsen. "Ja," svarte han. "Som meg." Det var et løfte han intenderte å holde. Han skulle gi dem alt de hadde gått glipp av, og mer til.
Kapittel 10
Handleturen
Etter legen dro de på shopping. Guttenes trengte klær, sko, og leker. Da de kom inn i varehuset, visste de ikke hvor de skulle se. Alt var nytt for dem. Daniel ga hver av dem en handlekurv. "Velg hva dere vil," sa han. De så på ham med store øyne. "Alt?" spurte Liam. "Alt," bekreftet Daniel. De løp gjennom gangene og fylte kurvene sine. Emma fulgte etter og så bekymret ut. "Daniel, dette er for mye," sa hun. "La dem," sa han. "De har ventet lenge nok."
Da de kom til kassen, var kurvene fulle. Kassereren så overrasket ut, men sa ingenting. Daniel betalte uten å blunke. Da de gikk ut av butikken, så guttene lykkelige ut. De holdt på nye biler og bøker. Emma så på Daniel med tårer i øynene. "Takk," sa hun. "Ikke takk meg," sa han. "Jeg er faren deres. Dette er det minste jeg kan gjøre." De lastet posene i bilen og kjørte hjem. For første gang på lenge følte Daniel at pengene hans ble brukt til noe som virkelig betydde noe.
Kapittel 11
Skoleplass
Neste utfordring var skole. Guttenes trengte en plass så raskt som mulig. Daniel ringte til den beste privatskolen i byen. Han kjente rektoren fra tidligere donasjoner. "Jeg trenger en plass til tre gutter," sa Daniel. "Umiddelbart." Rektoren nølte. "Vi har venteliste, Mr. Hartwell." "Jeg donerer en ny fløy," sa Daniel. "Hvis de får plass i morgen." Det ble stille i andre enden. "Jeg skal se hva jeg kan gjøre," sa rektoren. En time senere ringte han tilbake. Plassen var sikret.
Da Daniel fortalte det til Emma, var hun skeptisk. "Privatskole? Daniel, de vil ikke passe inn der." "De er mine sønner," sa Daniel. "De passer inn hvor som helst." Emma ristet på hodet. "Det handler ikke om deg. Det handler om dem. De har vært på gaten. De trenger tid til å venne seg til et vanlig liv først." Daniel tenkte seg om. Hun hadde rett. Han prøvde å kjøpe løsninger igjen. "Ok," sa han. "Vi finner en annen skole. En hvor de kan få den støtten de trenger." Emma nikket. Det var en liten seier for henne. Hun måtte være med på beslutningene.
