Kapittel 17
Inne i cockpiten var alt knapper og skjermer, noe som så skremmende ut for Teresa. Men sønnene hennes satte henne i kapteinens sete. De hjalp henne med å ta på seg hodetelefonene. "Ok, Kaptein Teresa," sa Marco gjennom radioen. "Klar for avgang?" Teresa kjente på setet, på ratten foran henne. Hun følte en merkelig forbindelse til mannen sin. Han hadde bygget hus på bakken, men sønnene hennes bygget liv i luften, og hun var fundamentet for begge.
"Klar," sa hun med en stemme som ikke skjelv. Motorene startet med et dype brøl som hun kjente i hele kroppen. Flyet begynte å rulle. Da det tok av, og bakken falt bort under dem, skrek Teresa av glede. Hun så Toluca bli mindre og mindre, til det bare var et teppe av lys og grønt. Hun så skyene komme nærmere. Da de brøt gjennom skylaget og solen traff ansiktet hennes i ren, ubrudt gull, lukket hun øynene og ba en stille takkebønn. Dette var frihet.
Kapittel 18: Over Skyene
Kapittel 18
Flyvningen var smooth og perfekt. Marco og Paolo byttet på å fly, men de holdt kursen støtt mot sør. Teresa satt og så ut av vinduet. Hun så vulkanene, hun så de store innsjøene, og hun så hvordan landet endret seg under dem. For en kvinne som hadde tilbrakt livet med å se ned på gulv som skulle vaskes og mat som skulle lages, var utsikten oppover en åpenbaring. Hun følte seg stor. Hun følte seg viktig.
"Hvor skal vi, gutter?" spurte hun igjen, mer nysgjerrig nå enn nervøs. "Vi skal til et sted du alltid har snakket om," sa Paolo. "Et sted du sa du ville se før du døde." Teresa tenkte etter. Hun hadde nevnt mange steder i forbifarten. "Oaxaca?" hvisket hun. Hun hadde alltid drømt om å se de fargerike markedene i Oaxaca, stedet hun hadde fått oppskriften på tamalene sine fra. "Ja," sa Marco. "Vi skal hjem til oppskriften."
Kapittel 19: Landing I Oaxaca
Kapittel 19
Da de landet i Oaxaca, ble de møtt av en limousin som flyselskapet hadde ordnet for sine ansatte. Sjåføren åpnet døren for Teresa som om hun var en dronning. De kjørte gjennom de brosteinsbelagte gatene i den koloniale byen. Fargene på husene, lukten av kakaobønner og blomster i luften, fikk Teresa til å føle seg ung igjen. Det var som om livet hadde gitt henne en andre sjanse, en mulighet til å oppleve skjønnheten hun hadde ofret for andres skyld.
De sjekket inn på et vakkert hotell i sentrum, et sted med en indre gård full av planter og fontener. Teresa tok på seg den nye kjolen guttene hadde kjøpt til henne i hemmelighet. Da de gikk ut for å spise middag, snudde folk seg for å se på den lille kvinnen som gikk mellom de to høye, flotte pilotene. Hun gikk med en verdighet som ingen penger kunne kjøpe. Hun var mor til helter, og det lyste ut av henne.
