Kapittel 14
Den første tingen Marco og Paolo gjorde da de fikk den første lønningen, var ikke å kjøpe en bil eller en TV. De dro Teresa med til et eiendomsmeglerkontor. "Vi skal kjøpe deg et hus, Mamma," sa Paolo bestemt. Teresa protesterte. "Nei, nei, jeg trenger ikke noe stort. Leiligheten vår er fin." Men guttene lyttet ikke. De kjøpte et lite, men solid hus med murvegger og et skikkelig tak, ikke langt fra der de hadde vokst opp, men i et tryggere område.
Da de ga henne nøkkelen, gråt Teresa mer enn hun hadde gjort da mannen hennes døde. Dette huset representerte ikke bare tak over hodet; det representerte sikkerhet. Det representerte slutten på å frykte regnet. Det representerte slutten på å dele bad med fremmede. "Dette er deres hus," sa hun. "Nei, Mamma," svarte Marco. "Dette er ditt hus. Vi bor bare her når vi er i byen. Dette er betalingen for alle tamalesene, alle vaskene og alle tårene." Det var første gang på tjue år Teresa følte at hun virkelig eide noe.
Kapittel 15: Den Store Planen
Kapittel 15
Etter at de hadde flyttet inn, begynte guttene å hviske sammen i hemmelighet. De planla noe stort. De visste at moren deres aldri hadde vært utenfor delstaten Mexico. Hun hadde aldri sett havet, hun hadde aldri sett fjellene i nord, og hun hadde aldri sett de historiske ruinene hun hadde lest om i avisene de samlet. De bestemte seg for at hun skulle få se verden, eller i hvert fall en del av den.
De brukte sine ansattfordeler hos flyselskapet til å booker en spesiell tur. De fortalte Teresa at de hadde fått en spesiell oppgave som krevde at de reiste, og at de trengte en "konsulent" til å hjelpe dem med logistikken. Teresa, som alltid var villig til å hjelpe, pakket en liten koffert uten å stille for mange spørsmål. Hun trodde de skulle til Mexico City for et møte. Hun visste ikke at hun var i ferd med å oppleve den største overraskelsen i sitt liv.
Kapittel 16: På Vei Til Flyplassen
Kapittel 16
På avreisemorgenen kjørte Marco og Paolo henne ikke til bussterminalen, men rett inn på området til flyselskapet, gjennom portene der vanlige passasjerer ikke kom. Teresa ble nervøs. "Hvor skal vi, gutter? Dette ser feil ut." De smilte bare mystisk. "Stol på oss, Mamma. Vi er pilotene i dag." De ledet henne bort fra terminalbygningen og bort mot en liten, privat jet som sto klar på tarmac. Det var en maskin selskapet brukte for VIP-transport og trening.
Teresa stoppet opp. Hun så på flyet, deretter på sønnene sine i sine fulle uniformer med fire striper på skuldrene nå. "Skal vi... skal vi fly?" stammet hun. "Ja," sa Paolo og åpnet døren. "Og du skal sitte i førersetet." Teresa ristet på hodet i sjokk. "Jeg kan ikke fly! Jeg vet ingenting!" Marco lo og tok henne under armen. "Du har lært oss alt vi vet om utholdenhet, Mamma. I dag er du kapteinen. Vi er bare mannskapet." Hun lot seg lede ombord, hjertet bankende som en tromme.
