Før politimennene gikk, tok den eldste av dem frem lommeboken sin. Han la noen sedler på bordet ved siden av Mr. Sharma. "Dette er ikke fra stasjonen," sa han raskt. "Dette er fra meg personlig. Kjøp litt ekstra mat til dem." De andre politimennene fulgte etter og la også igjen litt penger. Det var en stille anerkjennelse av det arbeidet han gjorde. De hadde kommet som myndigheter, men de dro som mennesker som hadde blitt rørt. Da døren lukket seg bak dem, var huset stille igjen, men stemningen hadde endret seg fullstendig.
Jeg sto igjen alene med Mr. Sharma og dyrene. En hund kom bort og snuste på skoene mine. Den var ikke redd, den var nysgjerrig. Jeg knelet ned og strøk den forsiktig over hodet. Pelsen var ru, men dyret lenet seg inn mot hånden min. "Hva heter den?" spurte jeg. "Sheru," svarte Mr. Sharma. "Han var den første jeg reddet." Jeg så på den gamle mannen og innså at jeg ikke kunne bare gå min vei denne dagen. Jeg måtte gjøre noe mer for å rette opp i det jeg hadde gjort.
Kapittel 8
Et Tilbud Om Hjelp
"Kan jeg hjelpe deg i dag?" spurte jeg. "Med vannet?" Mr. Sharma så på de tunge kannene som sto i gangen. Han nikket sakte. "Det blir tungt for ryggen din," advarte han. "Jeg er sterk," sa jeg. Jeg begynte å bære kannene inn i stuen og heller vannet i de store skålene som sto langs veggene. Dyrene begynte å samle seg, noen forsiktige, andre ivrige. Lyden av vann som ble drukket fylte rommet. Det var en symfoni av tørst som ble slukket, en påminnelse om hvor viktig dette arbeidet var.
Mens jeg arbeidet, så Mr. Sharma på meg med et blikk jeg ikke kunne beskrive. Det var som om han hadde ventet på dette øyeblikket i lang tid. Ikke at noen skulle ringe politiet, men at noen skulle se ham virkelig. "Takk, Rahul," sa han da jeg var ferdig. "Du trenger ikke gjøre dette igjen." "Jeg vil gjøre det," svarte jeg. "La meg hjelpe deg med leveringene fremover. Uten ekstra kostnad." Han ristet på hodet, men jeg så tårene i øynene hans. Han visste at han trengte hjelpen, selv om han ikke ville be om den.
Kapittel 9
Den Nye Rutinen
Dagen etter kom jeg tilbake, ikke bare som leverandør, men som frivillig. Jeg begynte å komme en time tidligere enn vanlig for å hjelpe Mr. Sharma med å gjøre rent i huset før jeg leverte vannet. Det var mye arbeid. Dyrene trengte stell, sår trengte rens, og gulvene trengte å vaskes. Men hver gang jeg så et dyr som så friskere ut enn dagen før, visste jeg at det var verdt det. Mr. Sharma begynte å snakke mer med meg. Han fortalte historier om hvert enkelt dyr, om hvordan han hadde funnet dem og hva de hadde overlevd.
En katt ved navn Luna hadde blitt funnet i en søppelkasse med brukket ben. En hund ved navn Raja hadde blitt bundet til et tre og forlatt. Hver historie var en påminnelse om grusomhet, men også om håp. Mr. Sharma hadde gitt dem en ny sjanse. Jeg begynte å se på jobben min på en ny måte. Det var ikke lenger bare vannleveranser. Det var livreddende oppdrag. Hver kanne jeg bar inn i huset, var en garanti for at disse dyrene skulle overleve enda en dag i den harde varmen.
