Rykter spredte seg raskt i et nabolag som dette. Folk hadde sett politibiler utenfor huset til Mr. Sharma. De hadde sett meg bære inn vann dag etter dag. Noen begynte å snakke, noen dømte, men noen begynte også å lure. En dag sto en kvinne fra huset ved siden av i porten da jeg kom med vannet. "Er det sant?" spurte hun. "At han har dyr der inne?" Jeg nikket. "Over tretti stykker," svarte jeg. Hun så overrasket ut, og så så hun ned i bakken som om hun skammet seg.
"Vi trodde det var noe farlig," innrømmet hun. "Vi hørte lyder om nettene." Jeg forklarte henne om dyrene, om hvordan Mr. Sharma reddet dem. Dagen etter kom hun tilbake med en pose hundemat. "Gi dette til ham," sa hun. "Og si unnskyld fra oss." Det ble starten på en endring i nabolaget. Folk som hadde ignorert den gamle mannen i årvis, begynte å se ham. De begynte å forstå at huset hans ikke var et sted for fare, men et sykehus for de som ingen andre ville ha. Murene av mistillit begynte å smelte.
Kapittel 11
Samfunnet Våkner
Etter noen uker var det ikke bare jeg som hjalp til. Flere naboer begynte å dukke opp med mat, tepper og medisiner de hadde kjøpt på egen hånd. En veterinær som bodde to gater unna tilbød seg å komme en gang i uken for å sjekke dyrene gratis. Mr. Sharma ble overveldet. Han var vant til å gjøre alt alene, å bære byrden i stillhet. Nå så han at han ikke trengte å være alene lenger. Da jeg kom en morgen, sto det en haug med gaver i gangen.
"Jeg forstår ikke," sa han til meg. "Hvorfor nå?" "Fordi de så deg," svarte jeg. "Noen ganger trenger folk bare å se sannheten før de handler." Mr. Sharma satte seg på stolen sin og så ut over dyrene som sov trygt i rommet. "Jeg trodde jeg var til bry," hvisket han. "Aldri," sa jeg bestemt. "Du er et lys for dette nabolaget." Det var en viktig dag for oss alle. Vi innså at godhet er smittsomt. En persons handlinger kan vekke samvittigheten i et helt samfunn.
Kapittel 12
Vannleveransen Fortsetter
Månedene gikk, og vannleveransene fortsatte. Men nå var det ikke lenger bare 14 kanner. Noen dager var det 20, noen dager 10, avhengig av hvor mange dyr som var der. Jeg sluttet å telle. Det viktige var at det alltid var nok vann. Jeg begynte å ta med meg mat fra hjemmet også. Min kone lagde ekstra ris når hun lagde middag, og jeg tok med meg det til Mr. Sharma. Han prøvde først å nekte, men jeg insisterte. "Det er fra familien min til din," sa jeg. Da aksepterte han det med et smil.
Dyrene begynte å kjenne meg igjen. Når jeg kom inn i huset, var det ikke lenger bare knurring. Det var halevifting og glade hyl. Sheru, den enøyde hunden, fulgte meg alltid fra døren til kjøkkenet. Det var en tillit som tok tid å bygge, men når den først var der, var den ubetinget. Jeg lærte mer av disse dyrene enn jeg hadde lært av mennesker på lenge. De dømte ikke meg for fortiden min. De brydde seg bare om hvem jeg var i nået.
