Da vi åpnet døren, møtte lukten av gammelt treverk og polering meg. Husets hadde stått stort sett urørt siden hun døde, bortsett fra rommet jeg sov i. Jeg ba Sarah sette seg i stuen mens jeg laget kaffe. Hender mine var fortsatt ikke helt rolige, men oppgaven med å måle opp kaffepulver og helle på vann ga meg noe å fokusere på. Det var en rutine Eleanor og jeg hadde delt tusenvis av ganger. Nå delte jeg den med noen som bar hennes ansikt.
Jeg tok med kopene inn i stuen og satte dem på bordet foran fotoalbumene jeg hadde hentet frem. Sarah så på bildene med store øyne. Hun pekte på et bilde av oss fra ferien i Italia i 1975. "Her ser hun så lykkelig ut," hvisket Sarah. "Det er slik jeg vil huske henne," sa jeg. "Ikke slik hun var på slutten, men slik hun var da livet var en dans." Vi satt der i timevis og gikk gjennom albumene, og for hvert bilde følte jeg at sorgen lettet litt mer. Det var som om Sarah hjalp meg å minnes den levende Eleanor, ikke den døde.
Kapittel 9
Historiene om Eleanor
Sarah fortalte meg historier om Eleanor som jeg aldri hadde hørt før. Om hvordan hun hadde hjulpet Sarah med lekser da hun var liten, selv om de bodde i forskjellige byer. Om hvordan hun hadde sendt pakker med hjemmelaget syltetøy hver jul. "Hun elsket deg høyt," sa Sarah. "Men hun elsket også familien sin. Hun prøvde bare å holde de to verdensene adskilt for å beskytte deg." Jeg nikket sakte og tok en slurk av kaffen. Det gjorde vondt å vite at hun hadde hatt en del av livet sitt som jeg ikke var en del av, men jeg forstod hvorfor.
"Hun sa at du var hennes store kjærlighet," fortsatte Sarah. "Men at familien var hennes røtter. Hun trengte begge deler for å føle seg hel." Jeg så på bildet av Eleanor på peishyllen. Øynene hennes så ut til å smile tilbake til meg. Kanskje hadde hun rett. Kanskje hadde hemmeligheten vært nødvendig for at hun skulle kunne være den kona jeg trengte henne til å være. Det var en vanskelig sannhet å svelge, men etter seksti år sammen hadde jeg lært at kjærlighet noen ganger krever ofringer vi ikke alltid forstår.
Kapittel 10
En video fra fortiden
Sarah tok frem en USB-minnepinne fra lommen. "Det er en ting til," sa hun. "Hun spilte inn en video til deg. For mange år siden." Jeg reiste meg opp og gikk bort til datamaskinen i hjørnet av stuen. Hender mine skalvet da jeg plugget den inn. Filen het "Til Arthur". Jeg klikket på den, og etter noen sekunder fyltes skjermen av Eleanors ansikt. Hun så yngre ut, friskere ut enn jeg husket henne fra de siste årene.
"Hei, kjære Arthur," sa hun på skjermen. Stemmen hennes fylte rommet, og jeg måtte sette meg ned igjen. "Hvis du ser dette, har Sarah funnet deg. Jeg håper hun har vært snill mot deg." Eleanor pause og smilte til kameraet. "Jeg vet jeg har vært sta. Jeg vet jeg har holdt ting tilbake. Men jeg gjorde det fordi jeg ville at du skulle huske meg som den sterke kona di, ikke som den syke." Tårene rant fritt nå, og Sarah la hånden sin over min. Det var en trøst jeg ikke hadde følt på lenge.
Kapittel 11
Løftet om fremtiden
På videoen fortsatte Eleanor å snakke. "Jeg vil ikke at du skal sitte alene på den benken og sørge resten av livet ditt. Jeg vil at du skal leve. Og derfor ber jeg deg om å bli kjent med Sarah. Hun er god, hun er smart, og hun trenger en venn like mye som du gjør." Jeg så på Sarah ved siden av meg. Hun gråt også nå. Det var som om Eleanor satt i rommet med oss og dirigerte dette møtet fra hinsiden. Det var en merkelig følelse, men ikke en skremmende en.
"Jeg elsker deg, Arthur," sa Eleanor på skjermen før bildet frøs. "Alltid." Skjermen ble svart, men ordene hennes hang igjen i luften. Jeg satt stille i lang tid og bare stirret på den svarte skjermen. Sarah tørket øynene sine og så på meg. "Hun ville at du skulle være lykkelig," sa hun. "Det var det viktigste for henne." Jeg nikket. Jeg visste det. Men å være lykkelig uten henne føles som en umulig oppgave. Likevel, med Sarah her, føles det kanskje mulig igjen.
