Ukene som fulgte var en utmattende dans av juridiske dokumenter og forhandlinger. Hver dag kom det nye krav fra hans side, og hver dag ble de møtt med enda strengere motkrav fra oss. Han prøvde å skjule eiendeler, han prøvde å overføre penger til venner, men vi sporet hver eneste bevegelse. Det var som å spille sjakk, og jeg hadde sett trekkene hans før han selv visste hva han skulle gjøre. Hver gang han flyttet en brikke, tok jeg en større del av brettet.
Advokaten hans begynte å rå ham til å inngå forlik. "Det blir dyrere å fortsette," sa de til ham. "Hun har bevisene." Jeg kunne nesten høre desperasjonen i stemmen hans gjennom telefonen når han ringte meg sent på kvelden. "Kan vi ikke bare snakke sammen?" ba han. "Som før." "Det finnes ikke noe 'før' lenger," svarte jeg og la på. Papirene var min beskyttelse nå, og jeg skulle ikke la dem falle.
Kapittel 10
Den Nye Leiligheten
Mens forhandlingene pågikk, måtte jeg finne et sted å bo. Jeg hadde ikke tenkt å bli i huset med ham lenger. Jeg kjøpte en liten leilighet i nærheten av barnas skole, betalt med midler fra en separat konto jeg hadde hatt i årevis, en konto han ikke visste om. Det var penger jeg hadde spart fra husholdningsbudsjettet, små summer som hadde blitt store over tid. Det var min hemmelige trygghet.
Da jeg flyttet inn de første eskenene, følte jeg en frihet jeg ikke hadde kjent på ti år. Veggene var tomme, men de var mine. Ingen hadde bestemt fargen på gardinene, ingen hadde kritisert møblene. Det var et rom hvor jeg kunne puste. Barna kom på besøk i helgene, og de elsket det nye stedet. "Det lukter nytt her, mamma," sa datteren min. Ja, tenkte jeg. Det lukter fremtid.
Kapittel 11
Aksjene
Verdien av aksjene i selskapet var den største tvisteposten. Han ville kjøpe meg ut for en lav pris, men jeg visste hva selskapet egentlig var verdt. Jeg hadde ansatt en uavhengig verdivurderer som gikk gjennom kundelistene, kontraktene og den fremtidige inntjeningen. Resultatet var dobbelt så høyt som det han hadde foreslått. Da jeg la frem rapporten på møtet, nektet han å tro på det. "Dere overvurderer det," sa han sint.
"Tallene lyver ikke," svarte jeg rolig. "Og hvis du ikke godtar denne verdsettelsen, vil jeg kreve innsyn i alle kontrakter og personlig snakke med de største kundene våre." Det var en trussel han ikke kunne ignorere. Å miste kundenes tillit ville ødelegge firmaet raskere enn en skilsmisse. Han visste at jeg mente det. Etter timer med diskusjon, nikket han til slutt. Han aksepterte verdsettelsen. Det var en stor seier.
