For å sikre at alt var over bordet, insisterte jeg på en endelig revisjon før vi signerte den endelige avtalen. Revisoren fant flere uregelmessigheter, små beløp som hadde forsvunnet til personlig bruk. Det var ikke nok til fengsel, men nok til å skape trøbbel med skattemyndighetene. Jeg ga ham valget: Vi kunne ignorere det og avslutte saken, eller så kunne jeg sende rapporten til myndighetene. Han ble sittende stille og stirre på bordet.
"Hva vil du ha?" spurte han til slutt. "Jeg vil ha en skriftlig bekreftelse på at du tar fullt ansvar for barnas utdanning frem til de er ferdig på universitetet," sa jeg. "Og jeg vil ha huset." Han nølte. Huset var hans største stolthet. Men alternativet var en skattesak som kunne ødelegge ryktet hans fullstendig. "Ok," sa han lavt. "Du får huset." Det var ikke lenger bare om penger; det var om rettferdighet.
Kapittel 13
Hans Panikk
Etter hvert som slutten nærmet seg, begynte han å vise tegn på panikk. Han ringte meg stadig oftere, noen ganger gråtende, noen ganger sinte. Han fortalte om hvordan Sofia hadde begynt å stille spørsmål om pengene, hvordan firmaet vaklet under presset fra skilsmissen. "Du ødelegger alt," sa han en gang. "Jeg ødelegger ingenting," svarte jeg. "Jeg rydder opp i rotet du lagde." Han la på uten å svare.
Jeg følte ingen glede over lidelsen hans, bare en dyp lettelse. Han hadde trodd at han kunne kaste meg bort som en gammel sko når han fant noe nytt. Han hadde ikke regnet med at skoen kunne bite tilbake. Panikken hans var prisen han måtte betale for ti års manglende respekt. Hver gang telefonen ringte og det var ham, kjente jeg meg sterkere. Jeg var ikke lenger offeret i hans historie; jeg var forfatteren av min egen.
Kapittel 14
Den Andre Kvinnens Rolle
Sofia ringte meg en dag. Hun hørte sliten ut. "Han lover meg ting han ikke kan holde," sa hun. "Han sa vi skulle kjøpe et hus sammen, men nå sier han han ikke har råd." Jeg sukket. "Det fortalte jeg deg," sa jeg. "Han bruker penger han ikke har." Det var en merkelig samtale, to kvinner som hadde blitt lurt av samme mann. "Jeg forlater ham," sa hun til slutt. "Jeg vil ikke være en del av dette." Da hun la på, visste jeg at han var helt alene nå. Han hadde mistet både kone og elskerinne i jakten på mer.
Det var en ironisk skjebne. Han ville ha en kvinne på "sitt nivå", noen som kunne bidra økonomisk. Nå stod han igjen med regningene fra to kvinner og ingen til å betale dem. Jeg håpet han ville lære av det, men jeg tvilte. Menn som ham lærer sjelden før det er for sent. Jeg la telefonen fra meg og så ut vinduet. Solen skinte, og livet gikk videre.
