Da sannheten hadde sunket inn, skjedde det noe forutsigbart med Victoria. Sinnet hennes fordampet øyeblikkelig og ble erstattet av en smiskende, falsk vennlighet. Hun rettet på håret, strøk kjolen og smilte bredt mot Margaret. "Å, kjære Margaret! Hvor fantastisk! Jeg visste det! Jeg sa jo til Richard at det var noe spesielt med deg," løy hun glatt og gikk bort for å klemme Margaret, som stivt lot armene henge langs siden. "Vi må feire! Dette er jo wonderful nyheter for Emily og Daniel!"
Margaret trakk seg forsiktig unna omfavnelsen. "Spar deg bryet, Victoria," sa hun kaldt. "Jeg er ikke her for å feire. Jeg er her for å se hvem min sønn skal gifte seg inn i. Og det jeg har sett til nå, bekymrer meg dypt." Victoria ble blek igjen. Hun forsto at pengene ikke automatisk kjøpte henne respekt, og at Margaret ikke var en kvinne man kunne manipulere med smiger. Den plutselige endringen i Victorias holdning avslørte bare hvor overfladisk hun egentlig var, noe som bekreftet Margarets verste frykt.
Kapittel 8: Middagen fortsetter i stillhet
Tjeneren, eller hushjelpen som Carter-familien hadde ansatt for kvelden, kom inn med hovedretten. Det var en dyr oksefilet med trøffelpoteter, men ingen hadde lenger appetitt. Tallerkenene ble satt på bordet med et klir, men bestikket ble liggende urørt. Richard stirret ned i bordplaten, uvillig til å møte Margarets blikk. Emily så på foreldrene sine med et uttrykk av skam, mens Daniel satt og kjempet med tankene sine om fremtiden.
Margaret derimot, begynte å spise. Hun skar kjøttet med presisjon og tygde rolig. "Maten er utmerket, Victoria," sa hun, og stemmen hennes var helt nøytral. "Det er synd at selskapet ødela smaken." Hver setning hun ytret var som et piskesmell for vertskapet. De satt der fanget i sin egen grådighet og sitt eget spill for status. Margaret visste at denne middagen ville bli snakket om i familien Carter i mange år fremover, ikke som en hyggelig minnestund, men som dagen de nesten ødela alt.
Kapittel 9: Richard ber om nåde
Etter en evighet med taushet, klarte Richard ikke å holde det inne lenger. "Margaret, vær så snill," begynte han, og stemmen hans var ydmyk, nesten tiggede. "Jeg visste ikke at du kom. Jeg sverger. Hvis jeg hadde visst, hadde jeg... hadde jeg oppført meg annerledes." Han så opp på henne med våte øyne. "Jeg har gjort feil i firmaet. Noen investeringer som ikke gikk som planlagt. Jeg trenger jobben min. Vær så snill, ikke spark meg." Frykten for å miste inntekten var større enn skammen over å ha blitt avslørt.
Margaret la fra seg kniv og gaffel. Hun tørket munnen med servietten og la den pent ved siden av tallerkenen. "Det er ikke opp til meg å avgjøre din skjebne her i kveld, Richard," sa hun rolig. "Det er opp til HR-avdelingen og styret. Men jeg kan love deg én ting: ærlighet er noe jeg verdsetter høyt. Og du har vist meg i kveld at du mangler den egenskapen fullstendig." Richard sank sammen i stolen. Han visste at dommen var falt, selv om den ikke var formell ennå.
