Emily, som hadde sittet stille hele tiden, brøt sammen. Tårene rant ned kinnene hennes, og hun skjulte ansiktet i hendene. "Jeg visste ikke," hikstet hun. "Jeg visste ikke at foreldrene mine var så... så slemme. Jeg elsker Daniel. Jeg bryr meg ikke om pengene dine, Margaret. Jeg bryr meg bare om ham." Det var et øyeblikk av ekte følelse i rommet. Emily var ikke som foreldrene sine; hun hadde vokst opp i skyggen av deres ambisjoner, men hun hadde beholdt et godt hjerte.
Daniel reiste seg og gikk bort til Emily. Han tok henne i armene og trøstet henne. Margaret så på paret. Hun så den ekte kjærligheten mellom dem, en kjærlighet som tålte sjokket om pengene. "Jeg tror deg, Emily," sa Margaret mykt. "Og jeg tror at du er annerledes enn dem." Hun nikket mot Victoria og Richard. "Men et ekteskap handler ikke bare om to mennesker. Det handler om to familier. Og jeg er usikker på om jeg vil ha Carter-familien som en del av mitt liv."
Kapittel 11: Victoria forsøker å kjøpe seg ut
Victoria nektet å gi opp uten kamp. Hun trodde fortsatt at penger kunne løse alt. "Margaret, hør her," sa hun og lente seg over bordet. "Hvis problemet er bryllupet... vi kan betale for alt. Et stort bryllup! På en eksklusiv resort! Vi kan gjøre det til det vakreste bryllupet landet har sett. Bare gi Richard jobben sin tilbake, og la oss glemme denne lille misforståelsen." Hun trodde virkelig at et dyrt bryllup kunne vaske bort ydmykelsen og kjøpe Margarets tilgivelse.
Margaret ristet langsomt på hodet. "Det handler ikke om bryllupet, Victoria. Det handler om verdier. Du så på meg som søppel fordi jeg var kledd enkelt. Du trodde jeg var en byrde. Det viser meg hvem du er innerst inne." Margaret reiste seg fra bordet. "Jeg tror vi er ferdige for i kveld. Daniel, Emily, kom. Vi drar." Hun snudde seg på hælen og gikk mot døren, og etterlot seg et sjokkert vertskap som satt igjen med regningen for en middag ingen hadde spist.
Kapittel 12: Turen hjem i bilen
Turen hjem til Margarets leilighet var stille. Daniel kjørte, med Emily ved siden av seg og Margaret i baksetet. Ingen sa noe de første minuttene. Lyden av regnet som begynte å falle mot ruta var den eneste lyden som fylte rommet. Daniel knyttet hendene hardt om rattet. Han følte seg flau, sint og forvirret på samme tid. Han skammet seg over fremtidens svigerforeldre, men han var også sint på moren sin for å ha holdt ham i mørket så lenge.
"Mamma," sa Daniel til slutt, uten å se i speilet. "Hvorfor nå? Hvorfor avslørte du deg ikke før?" Margaret så ut vinduet på de glitrende bylysene. "Fordi jeg trengte å vite, Daniel. Jeg trengte å vite om Emily elsket deg for deg selv, og om familien hennes ville akseptere deg uansett din status. Nå vet vi svaret. Emily elsker deg. Foreldrene hennes elsker bare status." Det var en hard sannhet, men det var en sannhet Daniel måtte høre før han kunne ta neste steg i livet.
