Da de kom frem til Margarets beskjedne, men koselige leilighet, satte de seg i stuen. Margaret lagde te til alle tre. Dampen fra koppene fylte rommet med en beroligende duft av kamille. "Jeg er lei meg, mamma," sa Daniel og så ned i koppen sin. "Jeg burde ha beskyttet deg bedre. Jeg burde ha sagt ifra da Victoria begynte å snakke stygt." Margaret satte seg i lenestolen sin og så på sønnen.
"Du gjorde det du kunne, Daniel. Og du sto opp for meg i begynnelsen. Det er det som teller." Hun snudde seg mot Emily. "Og du, Emily. Du har vist stor karakter i kveld. Det er ikke lett å stå imot foreldrene sine når de oppfører seg sånn." Emily tørket tårene og nikket. "Jeg elsker Daniel. Og jeg vil ikke ha foreldrene mine i livet mitt hvis de betyr at jeg må miste ham eller respekten min." Det var et modig valg for en ung kvinne som hadde vokst opp under streng kontroll.
Kapittel 14: Morgenen etter
Neste morgen våknet Margaret tidlig som vanlig. Solen strømmet inn gjennom vinduene i leiligheten hennes. Hun gikk ut på balkongen og så utover byen. Hun følte seg lettet. Hemmeligheten var ute, og verden hadde ikke gått under. Tvert imot følte hun at en stor vekt var løftet. Hun visste nå hvem hun kunne stole på. Hun gikk inn igjen og lagde frokost, en enkel rett med egg og brød, akkurat som hun alltid hadde gjort.
Telefonen ringte. Det var Richards assistent. "Fru Lewis," sa stemmen nervøst i andre enden. "Mr. Carter er ikke på kontoret. Han har ikke møtt opp. Vi har prøvd å ringe ham." Margaret sukket. "La ham være. Send ham en e-post. Si at han er suspendert pending en granskning av hans investeringer." Det var en kald, forretningsmessig beslutning, men nødvendig. Richard hadde vist at han ikke kunne håndtere presset, og han hadde sviktet lojaliteten til selskapet.
Kapittel 15: Victoria ringer
Senere på formiddagen ringte telefonen igjen. Denne gangen var det Victoria. Margaret lot den ringe tre ganger før hun tok den. "Margaret!" skrek Victoria i telefonen. "Du kan ikke gjøre dette mot oss! Richard er ødelagt! Folk snakker! Hva skal vi si til vennene våre?" Margaret holdt telefonen litt bort fra øret på grunn av skrikingen. "Det er ikke mitt problem, Victoria. Dere valgte å dømme meg basert på klærne mine. Nå må dere leve med konsekvensene."
"Men bryllupet!" fortsatte Victoria. "Emily vil ikke snakke med oss. Hun sier at hun ikke vil ha oss i bryllupet hvis vi ikke beklager ordentlig. Vil du virkelig ødelegge sønnens lykke?" Margaret kjente et stikk av smerte. Hun ville ikke ødelegge Daniels lykke, men hun ville ikke heller tillate at giftige mennesker kom inn i familien hans. "La Emily ta den beslutningen," svarte Margaret. "Hun er en voksen kvinne. Hvis hun velger bort foreldrene sine, er det deres feil, ikke min."
