Daniel tilbrakte dagen med å tenke. Han gikk en lang tur i parken nær leiligheten til moren sin. Han tenkte på fremtiden. Ville han kunne gifte seg med Emily hvis foreldrene hennes ikke var der? Ville det skape for mye konflikt? Men så tenkte han på middagen. Han tenkte på hvordan moren hans hadde blitt behandlet. Han innså at hvis han tillot Victoria og Richard å være en del av livet deres, ville de aldri få fred. De ville alltid prøve å kontrollere, alltid dømme.
Da han kom tilbake, fant han Emily sittende på sofaen med moren hans. De snakket lavmælt. "Jeg har bestemt meg," sa Daniel da han satte seg ned. "Vi gifter oss. Men uten foreldrene dine, Emily. Ikke fordi jeg vil straffe deg, men fordi jeg vil beskytte oss. Vi kan ikke ha dem i livet vårt hvis de ikke respekterer moren min." Emily nikket, selv om tårene truet igjen. "Jeg er enig," sa hun. "Det er det rette å gjøre."
Kapittel 17: Bryllupsplanleggingen
Planleggingen av bryllupet begynte, men det var annerledes denne gangen. Det var ingen store, prangende planer om slott og dyre dekorasjoner. Margaret tilbød seg å betale for et lite, intimt bryllup i hagen hennes. "Jeg vil gi dere dette som en gave," sa hun til paret. "Ingen forventninger, ingen gjeld. Bare kjærlighet." Daniel og Emily tok imot tilbudet med takknemlighet. De visste at dette kom fra hjertet, ikke fra en plikt.
Victoria og Richard prøvde å dukke opp flere ganger i ukene som fulgte. De sendte dyre gaver og blomsterarrangementer, håpende på å kjøpe seg vei inn igjen. Men Margaret returnerte alt. "Gi det til veldedighet," sa hun til budet hver gang. Hun lærte Daniel og Emily at verdien av en gave ikke ligger i prislappen, men i tanken bak. De lærte å sette pris på de små tingene, på tiden sammen, på ærligheten.
Kapittel 18: En ny jobb til Richard
Måneder gikk. Richard Carter fant seg til slutt en ny jobb, men det var ikke i toppledelsen lenger. Han måtte starte på bunnen igjen i et mindre firma. Det var en ydmykelse for ham, men det lærte ham også noe. Han lærte å jobbe hardt uten å stole på slektskap eller status. En dag møtte han Margaret tilfeldig i en kaffebar. Han så eldre ut, mer sliten.
"Hei, Margaret," sa han forsiktig. Hun nikket. "Hei, Richard." "Jeg ville bare si... jeg beklager. Virkelig. Jeg var blind av grådighet." Margaret så på ham. Hun så ikke lenger sinne, bare en trist aksept. "Jeg håper du har lært noe, Richard. For din egen skyld, ikke for min." Det var den siste samtalen de hadde. Det var en avslutning på et kapittel som hadde vært smertefullt, men nødvendig for alle parter.
