"Emily?" hvisket han, og fargen forsvant fra ansiktet hans. Han så ut som om han hadde sett et spøkelse. "Hva... hva gjør du her?" Emily lente seg frem, og stemmen hennes var rolig, men hvert ord var som en stein. "Jeg ville se deg," sa hun. "Jeg ville se mannen som solgte barna sine for en ny start." Victor rynket pannen, og for første gang så hun et glimt av den gamle skylden, men den var raskt dekket av forsvar. "Det var ikke sånn det var," sa han lavt. "Jeg klarte ikke å håndtere sorgen. Jeg klarte ikke å se på dere og ikke se henne."
"Så du valgte å la oss håndtere sorgen alene?" spurte Emily, og latteren hennes var uten humor. "Du valgte å la Ruth, en gammel kvinne, jobbe seg i hjel for å gi oss mat? Du valgte å la Jason tro han ikke var verdt å elske?" Victor så ned på hendene sine. "Jeg sendte penger," sa han svakt. "I begynnelsen." "Og så sluttet du," sa Emily. "Fordi det var lettere å glemme oss enn å betale for oss." Hun reiste seg opp. Hun hadde ikke fått svarene hun trodde hun trengte, for det fantes ingen unnskyldning som kunne veie opp for dette. "Du finnes ikke for oss lenger, Victor. Du er død."
Kapittel 10: Tilbake til kulden
Reisen tilbake til Denver føles lengre enn reisen ned. Emily satt på bussen og stirret ut på det flate landskapet som forsvant bak. Hun følte seg ikke lettet. Hun følte seg tom. Hun hadde konfrontert demonen, og demonen var bare en vanlig, feig mann. Det gjorde det på en måte verre. Hvis han hadde vært et monster, kunne hun hatet ham med ren samvittighet. Nå var han bare en svak mann, og svakheten hans hadde knust livene deres. Da hun kom hjem, sto Jason i døren og ventet. Han så på henne og visste med en gang at noe hadde skjedd.
"Fant du ham?" spurte Jason. Emily nikket langsomt. "Og?" spurte Jason, og stemmen hans dirret litt. "Han er ikke verdt å snakke om," sa Emily, og hun mente det. Hun gikk bort til broren sin og omfavnet ham hardt. "Vi har hverandre. Og vi har Ruth. Det er alt som teller." Jason gravde ansiktet inn i skulderen hennes og lot være å spørre mer. Han forstod at svaret ikke ville gjøre ham lykkeligere. Den kvelden spiste de middag sammen, og for første gang på lenge følte Emily at kapittelet var virkelig lukket. Victor var ute av bildet, ikke fysisk, men i hjertet deres.
Kapittel 11: Ruths siste høst
Årene gikk, og Ruth ble skrøpelig. Huset i Denver begynte å falle fra hverandre, akkurat som hun gjorde. Hun glemte ofte hvor hun la nøklene, og noen ganger glemte hun hva hun skulle lage til middag. Men hun glemte aldri å spørre om barna hadde spist. En høstdag falt hun i hagen. Det var ikke et alvorlig fall, men det ble starten på slutten. Sykehuset sa at kroppen hennes var sliten, at motoren hadde gått for lenge på reserve. Emily tok permisjon fra jobben og flyttet inn i stuen for å passe henne.
Det var i disse ukene at rollene byttet helt. Emily matet Ruth, vasket henne og leste høyt for henne. En ettermiddag, da solen lyste inn gjennom gardinene, tok Ruth hånden til Emily. "Jeg er stolt av deg," hvisket hun. "Du ble den moren de trengte." Emily kjente tårene presse på. "Du var den moren vi trengte, Ruth. Du reddet oss." Ruth smilte svakt. "Jeg gjorde bare det en mor gjør. Jeg ble bare." Dagen etter våknet Emily og fant Ruth stille i sengen. Hun så fredfull ut, som om hun endelig fikk hvile etter en veldig lang marsj.
