Begravelsen var liten. Det var Emily, Jason, og noen få naboer og venner Ruth hadde fått i Denver. Det var ingen telefon fra Austin. Ingen blomster fra Victor. Emily hadde ikke forventet det, men det gjorde likevel vondt å se den tomme plassen i kirkebenken. Da presten snakket om kjærlighet og offer, så Emily på kisten og tenkte på alle de timene Ruth hadde jobbet for å gi dem et tak over hodet. Hun tenkte på alle de gangene hun hadde skjult smerten sin for å spare barna. Ruth hadde vært en helgen uten vinger.
Etter seremonien, da gjestene hadde dratt, sto Emily og Jason igjen ved graven. Snøen begynte så smått å falle igjen, akkurat som den dagen moren deres døde, mange år tidligere. "Tror du hun er sammen med mamma nå?" spurte Jason. Han var voksen nå, nesten tjue, men i dette øyeblikket var han den lille gutten igjen. "Ja," sa Emily og tok hånden hans. "Og de vokter på oss. Begge to." De sto der lenge i kulden, to søsken som hadde overlevd stormen sammen, bundet av blod og av det sviket som hadde sveiset dem enda tettere sammen.
Kapittel 13: Arven
Etter Ruths død arvet de huset. Det var ikke mye verdt, men det var deres. Emily og Jason bestemte seg for å pusse det opp sammen. Det ble et prosjekt som tok måneder. De rev ned tapeter, sparklet vegger og malte rommene i lyse farger. Hvert strøk med maling føles som å viske ut et minne om fattigdom og angst. Da de endelig var ferdige, sto de i stuen og så seg rundt. Det luktet ny maling og fremtid. "Ruth ville ha likt dette," sa Jason og smilte. Det var første gangen Emily hadde sett ham smile på ordentlig på lenge.
De fant også en boks under Ruths seng da de ryddet. Inni lå det sparebøker, forsikringspapirer, og en dagbok. Emily åpnet dagboken og begynte å lese. Det var ikke noen store hemmeligheter, bare hverdagslige betraktninger. Men på de siste sidene sto det noe som fikk henne til å stoppe. Ruth hadde skrevet om Victor. Hun hadde skrevet at hun tilga ham, ikke for hans skyld, men for sin egen. "Hvis jeg bærer på sinne," sto det, "tar det plassen hvor kjærligheten til barna skal være." Emily lukket boken og kjente en tung byrde gli av skuldrene. Tilgivelse var ikke noe man ga til den andre; det var noe man ga til seg selv.
Kapittel 14: Livet går videre
Emily begynte å studere jus ved universitetet i Denver. Hun ville hjelpe andre som hadde blitt sviktet av systemet, andre barn som hadde foreldre som ikke kunne eller ville ta vare på dem. Jason begynte på en teknisk skole og viste seg å ha et naturlig talent for mekanikk. Han åpnet sitt eget verksted tre år senere. De to søsknene bygde liv som var stabile, trygge og fulle av mening. De giftet seg ikke unge; de ventet til de fant noen som viste dem at de var verdt å bli værende for. De valgte partnere som var det motsatte av Victor.
En jul, mange år senere, satt de samlet i stuen i det gamle huset. Emily hadde en datter på armene, og Jason hadde en sønn som lekte med bilene på gulvet. Det var støy, latter og duften av pepperkaker. Det var livet slik det skulle være. Emily så på barna sine og tenkte på den sju år gamle jenta som våknet til lyden av kofferter i gangen. Hun tenkte på smerten, men den var ikke lenger skarp. Den var blitt til en del av historien deres, en mørk bakgrunn som fikk lyset i rommet til å skinne klarere.
