En tirsdag mottok Emily et brev. Konvolutten hadde et frimerke fra Austin. Hun kjente igjen håndskriften med en gang, selv om det var mange år siden sist. Det var fra Victor. Hun satt på kjøkkenet og stirret på konvolutten i lang tid før hun åpnet den. Brevet var kort. Han skrev at han var syk, at han hadde tenkt mye på dem, og at han angret. Han ba om en sjanse til å møte barnebarna sine før det var for sent. Emily leste brevet to ganger, og så la hun det fra seg på bordet.
Hun ringte Jason. "Han har skrevet," sa hun. "Han er syk." Det ble stille i telefonen. "Hva vil du gjøre?" spurte Jason. Emily så ut på barna som lekte i hagen. Hun tenkte på Ruth, på alle de årene med slit, på alle de tårene. "Jeg kommer ikke til å dra," sa hun til slutt. "Og jeg kommer ikke til å la barna mine møte ham. Han fikk sin sjanse da jeg var sju år, og han valgte bort." Jason pustet ut, en lyd av lettelse. "Jeg er enig," sa han. "Vi har det bra slik vi har det." Emily la på telefonen og rev brevet i små biter. Hun kastet det i søpla, og med det forsvant den siste tråden som bandt dem til ham.
Kapittel 16: Sirkelen slutter
Noen måneder senere fikk de melding om at Victor var død. Det var en kort beskjed fra en advokat. Ingen stor sorg, ingen dramatisk scene. Bare en konstatering av at et liv var over. Emily følte ingenting. Ingen lettelse, ingen sorg. Bare likegyldighet. Det var den ultimate dommen over en far som hadde sviktet; at hans død ikke engang klarte å røre hjertet til barna han forlot. Hun fortalte det til barna sine på en rolig måte. "Bestefar Victor er borte," sa hun. "Han var ikke en del av familien vår, men det er viktig å vite hvor man kommer fra."
Datteren hennes så opp med store øyne. "Var han slem?" spurte hun. Emily tenkte seg om. "Nei," sa hun. "Han var bare redd. Og noen ganger er redsel verre enn slemhet, for den får folk til å gjøre ting de aldri skulle ha gjort." Det var den sannheten hun hadde lært. Victor var ikke en skurk i en film; han var en mann som ikke klarte å håndtere livet, og som knuste alt rundt seg i fallet. Men de hadde reist seg opp fra ruinene. De hadde bygget noe nytt, noe sterkt, noe som ikke kunne rives ned av regn eller vind.
Kapittel 17: Minnet om Melissa
Hver år på dødsdagen til Melissa, dro Emily og Jason til et sted ved fjellene utenfor Denver. De hadde ingen grav å gå til i Austin, så de hadde laget sitt eget minnesmerke her. De la ned blomster og satt i stillhet en stund. Emily fortalte barna sine om bestemoren Melissa. Hun fortalte om hvordan hun elsket å synge, og hvordan hun hadde de vakreste øynene. "Hun døde for tidlig," sa Emily, "men hun ga oss livet. Og hun ga oss Ruth, som passet på oss da hun ikke kunne."
Det var viktig for Emily at barna visste at de var elsket, ikke bare av de som var der, men også av de som var borte. Kjærligheten døde ikke med døden. Den levde videre i måten de oppdro sine egne barn på, i måten de viste omsorg på. Melissa levde i Emilys tålmodighet, og hun levde i Jasons lojalitet. De bar arven hennes videre, ikke som en byrde, men som et lys. Og i det lyset var det ingen plass for Victors mørke lenger.
