Å vokse opp i et barnehjem er en opplevelse som former deg for livet. For meg, Claire, 28 år, ble det en reise fylt med utfordringer, men også med kjærlighet. Da jeg giftet meg med Noah, gutten jeg delte oppveksten med, trodde jeg vi hadde lagt fortiden bak oss. Men dagen etter bryllupet vårt, banket en fremmed på døren, og det som ble avslørt, ville forandre alt.
Oppveksten i barnehjemmet
Som barn tilbrakte jeg mer tid i fosterhjem enn jeg hadde bursdager. Jeg lærte tidlig at det beste var å ikke knytte bånd. Når jeg kom til det siste barnehjemmet, hadde jeg en regel: ikke bli knyttet til noen. Det var da jeg møtte Noah. Han var ni år gammel, tynn og alvorlig, med mørkt hår som sto opp i nakken og en rullestol som fikk folk til å oppføre seg merkelig rundt ham.
Vi begynte å tilbringe tid sammen, og fra det øyeblikket ble vi en del av hverandres liv. Vi så hverandre i alle våre former – både de sinte og de stille. Vi delte drømmer og frykt, og visste at ingen ville komme for den stille jenta med "mislykket plassering" i journalen eller gutten i rullestolen.
