Neste morgen slo jeg på TVen i stuen. Nyhetskanalene viste bilder av Mariana sitt hus. Gule bånd sperret av gaten. Reportere snakket om en stor narkotikarazzia. De nevnte ikke navn ennå, men jeg kjente igjen huset. Det var merkelig å se hjemmet til søsteren min på nasjonalt TV som en krimscene. Emma våknet og spurte hvorfor vi ikke dro hjem. Jeg fortalte henne at bestemor var syk og at vi måtte bli her litt til. Det var en løgn, men en nødvendig en.
Daniel kom inn med kaffe. "De har funnet spor," sa han lavt. "Noen dokumenter i huset som peker mot en lagerbygning i industriområdet." Jeg så på ham. "Tror du Carlos er der?" Han nikket. "Det er det eneste stedet som gir mening. Hvis han tok innholdet i safen, trenger han et sted å lagre det før han får det ut av landet." Jeg kjente en håp tenne seg. Hvis de fant Carlos, kunne de kanskje frikjenne Mariana hvis hun var uskyldig.
Kapittel 10
En Melding Fra Mariana
Ettermiddagen kom, og telefonen min pinget. En melding fra Mariana. "Jeg er trygg. Ikke kom hjem. Jeg elsker deg." Det var alt. Ingen forklaring. Ingen spørsmål om hvor jeg var. Bare en bekreftelse på at hun var i live og en advarsel om ikke å komme tilbake. Jeg viste meldingen til Daniel. Han leste den og rynket pannen. "Det er kodet," sa han. "Hun prøver å fortelle deg noe uten å bli oppdaget."
"Hva mener du?" spurte jeg. Daniel pekte på ordene. "'Ikke kom hjem'. Hun vet at huset er overvåket. 'Jeg er trygg' kan bety at hun er under tvang." Jeg kjente panikken komme tilbake. "Vi må hjelpe henne," sa jeg. Daniel la en hånd på skulderen min. "Det skal vi. Men vi må gjøre det smart. Hvis vi går inn der nå, kan vi ende opp som gisler vi også."
Kapittel 11
Planen Legges
Daniel ringte sjefen sin og koordinerte en ny aksjon. Denne gangen skulle de ikke bare raidet et hus; de skulle fange Carlos på fersk gjerning ved lagerbygningen. Jeg fikk beskjed om å bli i det sikre huset med Emma. "Nei," sa jeg bestemt. "Jeg blir ikke her alene mens du drar og risikerer livet ditt." Daniel så på meg. "Sara, dette er farlig." "Jeg vet det," svarte jeg. "Men jeg stoler ikke på at noen andre passer på meg. Jeg blir med deg."
Etter en lang diskjon gikk han med på det, men bare hvis jeg ble i bilen hele tiden. Vi kjørte mot industriområdet i mørket. Regnet hadde begynt å falle igjen, akkurat som den dagen alt startet. Jeg så på Emma som sov i baksetet. Jeg lovte meg selv at uansett hva som skjedde, skulle hun være trygg. Hun skulle ikke vokse opp uten en mor eller en far på grunn av en annen manns forbrytelser.
