Helena hadde ansatt en spesialist på digital etterforskning. De greide å hente tilbake slettede meldinger fra Davids telefon og datamaskin. Det var en gullgruve av bevis. Planer om hvordan han skulle skjule eiendeler, samtaler med Elise om hvor de skulle flykte, og til og med diskusjoner om hvordan de kunne manipulere meg psykisk. Det var kaldt og kalkulert. Å lese disse meldingene var som å se en film om en fremmed, men jeg visste at det var mitt liv de hadde planlagt å ødelegge.
Disse bevisene sikret at David ikke kom til å slippe unna med en enkel skilsmisseavtale. Han kom til å møte fengselsstraff. Jeg følte ingen glede ved tanken på at han skulle i fengsel, men jeg følte en nødvendighet. Samfunnet måtte beskyttes mot menn som ham. Han hadde vist at han ikke hadde noen moral, og derfor måtte loven være hans moral. Det var ikke hevn, det var rettferdighet. Og rettferdighet krevde konsekvenser.
Kapittel 10: Elises tilståelse
Elise ble også innkalt til avhør. Hun innså raskt at hun ville bli dratt med ned i fallet hvis hun ikke samarbeidet. Hun inngikk en avtale med påtalen om å vitne mot David i bytte mot immunitet for sin rolle i svindelen. I sin vitneforklaring innrømmet hun alt. Hun fortalte om planene deres, om løgnene, om hvordan de hadde ledd av meg bak ryggen min. Det var smertefullt å høre, men det var nødvendig for å sikre en dom.
Etter vitnemålet sitt forsøkte Elise å kontakte meg igjen. Hun sendte et brev hvor hun ba om tilgivelse. Hun skrev at hun hadde latt seg blende av David og at hun angret dypt. Jeg leste brevet en gang og la det i en eske sammen med andre minner fra den tiden. Jeg tilga henne ikke, men jeg slapp også taket i sinnet. Hun var ikke lenger en del av livet mitt. Hun var et kapittel som var avsluttet, og jeg hadde ingen intensjoner om å lese det om igjen.
Kapittel 11: Aksjonærenes oppvåkning
Aksjonærene i Davids selskap reiste sak mot ham for bedrageri. De hadde tapt millioner på grunn av hans handlinger, og de ville ha erstatning. Husene hans, bilene hans, og alt han eide ble satt på auksjon for å dekke tapene. Han sto igjen med ingenting. Den livsstilen han hadde bygget på løgner og svindel, smuldret opp til støv. Det var en ironisk skjebne for en mann som hadde vært så opptatt av status og materiell suksess.
Jeg kjøpte ikke noe på auksjonen. Jeg ville ikke ha noe som hadde tilhørt ham. I stedet donerte jeg pengene mine til veldedighet. Jeg ville at noe godt skulle komme ut av denne situasjonen. Stiftelsen jeg opprettet hjalp kvinner som hadde blitt utsatt for økonomisk misbruk i ekteskap. Det var min måte å snu smerten til noe meningsfylt. Davids fall ble andres opptur, og det var den beste hevn jeg kunne tenke meg.
