Miller kjørte Rex til fengselet tidlig om morgenen. Hunden satt stille i passasjersetet, som om han visste hvor de skulle. Da de nærmet seg fengselet, begynte Rex å uro seg. Han peiste, han klødde på vinduet. Han kjente lukten av Ethan før han så ham. Da de ankom, ble de møtt av Thompson og sikkerhetsteamet. Reglene var strenge. Rex måtte inspiseres, båndet måtte sjekkes, Miller måtte bli værende i besøksrommet. Rex ble ledet inn alene med Ethan.
Da døren åpnet seg, sto Ethan der i lenker. Rex stoppet opp. Han sniffet luften. Så kjente han lukten. Han kjente mannen sin. Han dro i båndet, og vaktene lot ham gå frem. Det som skjedde deretter, var det som er beskrevet i introen. Gjenforeningen var ikke bare emosjonell; det var fysisk smertefull å se. Ethan gråt som et barn. Rex hvilte hodet på brystet hans og nektet å bevege seg. Det var et bånd som døden ikke kunne bryte.
Kapittel 10: Gjenforeningen
Tiden sto stille i besøksrommet. Vaktene så på hverandre, usikre på om de skulle gripe inn. Reglene sa at besøket skulle vare i femten minutter. Men ingen av dem hadde hjerte til å avbryte det. Ethan hvisket til Rex. "God gutt, god gutt." Rex slikket ham i ansiktet, en grov tunge som minnet ham om livet utenfor. Ethan lukket øynene og lot seg selv føle øyeblikket. Han visste at dette kunne være siste gang. Men han visste også at Rex ikke var kommet bare for å si farvel.
Rex begynte å gjøre noe rart. Han slapp Ethan og begynte å snuse rundt i rommet. Han sniffet ved døren, ved vinduet, og til slutt ved Ethans sko. Han sto stille og stirret på Ethans venstre sko. Ethan så forvirret på ham. "Hva er det, gutt?" Rex bjeffet kort, en gang. Så klødde han på skoen. Ethan bøyde seg ned, så godt han kunne med lenkene. Han kjente noe under sålen. Noe som ikke skulle være der. Det var en liten, innbrettet lapp.
Kapittel 11: Hunden som nektet å slippe
Ethan fikk løsnet lappen med hjelp fra vaktene, som nå var nysgjerrige. Det var en mikrofiche, en type lagring som var gammel, men effektiv. Ethan så på Thompson. "Jeg trenger en leser," sa han. Thompson så skeptisk ut. "Hvor kom den fra?" "Rex fant den," sa Ethan. "Den har vært der i fem år." Thompson nølte. Dette var mot protokollen. Men han så på hunden, som nå satt rolig ved Ethans side, som om han hadde fullført oppdraget sitt. Thompson nikket til en vakt. "Hent en leser."
Mens de ventet, satt Ethan og strøk Rex over hodet. "Du reddet meg igjen, gutt," hvisket han. Rex la hodet i fanget hans. Det var som om hunden visste at dette var viktigere enn bare et farvel. Miller, som så på gjennom glasset, kjente hjertet hamre. Han visste hva mikrofiche kunne inneholde. Det kunne være beviset de hadde lett etter. Det kunne være navnet på den virkelige morderen. Det kunne være Ethans frihet.
