To måneder etter møtet i kjøpesenteret ble konkursbegjæringen levert inn. Alexandrus selskap kunne ikke møte forpliktelsene sine. Leiekontraktene ble sagt opp, kreditorene krevde betaling, og aksjene var verdiløse. Han mistet ikke bare businessen, han mistet huset, bilen og alt som definerte ham som en suksessrik mann. Advokaten hans ringte med den endelige dommen. «Det er over, Alexandru. Vi kan ikke gjøre noe mer.»
Alexandru satt i den tomme leiligheten. Møblene var borte, solgt for å betale gjeld. Han hadde bare en koffert igjen. Han tenkte på Mariana, på hvordan hun hadde stått der i vaskekluten og sett på kjolen. Hun hadde ikke trengt kjolen. Hun eide butikken. Han hadde vært blind, ikke bare for hennes verdi, men for sin egen skrøpelighet. Han hadde trodd han var uovervinnelig, men han var bare en mann i en dyr dress uten substans.
Kapittel 12: Valerias nye liv
Valeria hadde funnet seg en ny mann, en annen forretningsmann, men denne gangen var hun forsiktig. Hun sjekket bakgrunnen hans grundig før hun viste seg offentlig med ham. Hun hadde lært en lekse av Alexandru. Ryktet om hans fall hadde gjort henne mer forsiktig med hvem hun assosierte seg med. Hun så nyhetene om konkursen på TV, men hun følte ingen sorg. Hun følte lettelse over at hun hadde kommet seg unna før skipet sank helt.
Hun sendte aldri en melding til Alexandru for å spørre hvordan han hadde det. Deres forhold hadde vært basert på hva han kunne gi henne, og nå hadde han ingenting å gi. Det var en kald sannhet, men det var sannheten hun levde etter. Hun så på speilet og rettet på håret. Livet gikk videre, og hun hadde sørget for at hun var på den rette siden av historien, selv om det kostet henne samvittigheten.
Kapittel 13: Marianas stiftelse
Mariana brukte overskuddet fra eiendommene sine til å starte en stiftelse for kvinner som hadde blitt etterlatt uten støtte etter skilsmisse. Hun kalte den «Ildfuglen», etter kjolen hun hadde stått og sett på den dagen. Stiftelsen ga juridisk hjelp, økonomisk rådgivning og opplæring til kvinner som sto på bar bakke. Det var hennes måte å snu smerten til noe godt.
På åpningen av stiftelsen holdt hun en tale. «Ingen skal måtte føle seg liten fordi de ikke har penger,» sa hun til forsamlingen. «Verdi kommer fra karakter, ikke fra kontoen i banken.» Publikum klappet, og mange hadde tårer i øynene. Mariana så ut over mengden og tenkte på Alexandru. Hun håpet ikke at han led, men hun håpet at han lærte. At han innså at mennesker ikke er ting som kan kasseres når de ikke lenger er nyttige.
