Alexandru fant seg en jobb som selger i en bilbutikk langt utenfor sentrum. Det var ikke den karrieren han hadde drømt om, men det var en inntekt. Han måtte lære å snakke til kunder som ikke var redde for ham, kunder som så på ham som en vanlig mann. Det var ydmykende, men det var også lærerikt. Han lærte verdien av en ærlig dags arbeid, noe han hadde glemt for lenge siden.
En dag kom en kunde inn som kjente ham igjen fra gamle dager. Kunden så på ham med en blanding av overraskelse og medlidenhet. «Er det ikke deg, Popescu?» spurte kunden. Alexandru nikket stivt. «Ja, det er meg. Kan jeg hjelpe deg med en bil?» Kunden kjøpte en bil, men han ga ikke tips. Han bare nikket og gikk. Alexandru sto igjen og så på kontrakten. Det var en liten seier, men det var en seier han hadde tjent selv.
Kapittel 15: Et tilfeldig møte
Ett år etter konkursen møtte Alexandru Mariana ved et tilfelle på et apotek. Hun var alene, kledd enkelt i jeans og en genser. Ingen livvakter, ingen dyrere kjoler. Hun så på ham, og han senket blikket. Skammen var fortsatt der, men den var ikke lenger blandet med sinne. «Hei, Mariana,» sa han lavt. Hun nikket. «Hei, Alexandru. Hvordan går det?» Han trakk på skuldrene. «Jeg overlever. Det er mer enn jeg trodde jeg ville gjøre.»
«Det er godt å høre,» sa hun ærlig. Det var ingen spot i stemmen hennes. «Jeg håper du har funnet fred.» Alexandru så på henne. «Jeg har funnet ro, i hvert fall. Jeg har lært mye.» Mariana betalte for medisinene sine. «Pass på deg selv, Alexandru.» Hun gikk ut av døren og ut i solskinnet. Alexandru sto igjen i køen. Det var siste gang han så henne, og det var en avslutning han kunne leve med.
Kapittel 16: Stiftelsen vokser
Marianas stiftelse vokste raskt. Hun åpnet kontorer i andre byer i Romania. Historien om hennes suksess inspirerte mange kvinner til å starte sine egne bedrifter. Hun ble invitert til å holde taler på konferanser, men hun takket ofte nei. Hun foretrakk å jobbe i bakgrunnen, hjelpe de som trengte det mest uten å søke rampelyset. Hun hadde hatt nok oppmerksomhet for en livstid.
Hun ansatte kvinner som hadde vært i samme situasjon som henne. Kvinner som hadde blitt undervurdert, som hadde blitt forlatt. Hun ga dem muligheter ingen andre ville gi dem. «Jeg vet hva det føles å bli fortalt at du ikke er god nok,» sa hun til en ny ansatt. «Men jeg vet også at de tok feil.» Den ansatte nikket med tårer i øynene. Det var mer enn en jobb, det var en reddning.
