Alexandru begynte å skrive dagbok. Det var en vane han hadde plukket opp fra en terapeut han hadde begynt å gå til. Han skrev om angrene sine, om feilene han hadde gjort. Han skrev om Mariana, ikke med bitterhet, men med en slags sorg over det som kunne ha vært. Hvis han hadde vært en bedre mann, kunne de ha bygget imperiet sammen. Men han hadde valgt grådighet, og grådighet hadde kostet ham alt.
«Jeg elsket ikke henne,» skrev han en kveld. «Jeg elsket hva hun representerte for meg. Trygghet. Stabilitet. Og da jeg fikk det, tok jeg det for gitt.» Han lukket boken og så ut vinduet på den grå himmelen. Han var ikke lenger den mannen han var. Han var mindre, men kanskje også litt mer ekte. Han hadde mistet gullet, men han hadde funnet seg selv, bit for bit.
Kapittel 18: En ny partner
Mariana møtte en mann ved navn Andrei. Han var lærer, ikke forretningsmann. Han hadde ingen millioner, men han hadde tid. Han lyttet til henne når hun snakket om arbeidet sitt. Han spurte ikke om pengene hennes, han spurte om drømmene hennes. Da han fridde, gjorde han det med en enkel ring og et løfte om partnerskap. «Jeg vil ikke eie deg,» sa han. «Jeg vil gå ved siden av deg.»
Mariana sa ja. Det var ikke et eventyr som i filmene, det var virkelighet. De kjøpte et lite hus på landet, langt fra skyskraperne i Bucuresti. Der kunne hun være bare Mariana, ikke direktøren, ikke millionæren. Hun plantet en hage, og hun lærte å nyte stillheten. Hun hadde kjempet så lenge at hun hadde glemt hvordan det var å hvile. Nå hadde hun lov til det.
Kapittel 19: Arven
Mariana begynte å tenke på hva hun skulle etterlate seg. Ikke pengene, men verdiene. Hun skrev ned historien sin i en bok, ikke for å skryte, men for å lære bort. «Makt er ikke å kontrollere andre,» skrev hun. «Makt er å kontrollere seg selv.» Boken ble en bestselger, og overskuddet gikk uavkortet til stiftelsen. Hun ville at historien skulle leve videre, selv når hun var borte.
Hun så på bildene av seg selv fra den dagen i kjøpesenteret. Kvinnen i vaskekluten og kvinnen i drakten. De var samme person. Klærne endret seg, men verdien var den samme. Hun håpet at unge jenter ville lese boken og forstå at de ikke trenger en mann for å definere deres verdi. De trenger bare seg selv og sin egen vilje. Det var den største arven hun kunne gi.
