Lena satt i leiligheten sin og så på nyhetene uten å egentlig se på skjermen. Telefonen hennes ringte. Det var et ukjent nummer. Hun vurderte å ikke svare, men en magefølelse sa henne at det var viktig. "Lena?" Det var Alexander. Stemmen hans var anspent. "Vi må møtes." Lena kjente hjertet hamre. "Hvorfor? Du sparket meg. Det er over." "Jeg vet om Elena," sa han lavt. "Jeg vet hvem du er." Lena holdt pusten. Hun så på bildet av søsteren sin på bordet. "Hvor er du?" spurte hun. "Jeg er på vei til deg. Vær hjemme. Ikke gå noen steder. Det er farlig." Før hun rakk å svare, la han på.
Lena låste døren dobbelt. Hun gikk bort til vinduet og kikket ut gjennom gardinene. Gaten nedenfor var stille, men hun følte seg observert. Hvis Alexander visste sannheten, betydde det at Victoria også kunne vite det. Og Victoria hadde vist seg å være farligere enn Lena hadde trodd. Hun pakket en veske med det viktigste. Pass, penger, og bildet av Elena. Hvis hun måtte flykte igjen, skulle hun være forberedt. Hun elsket Alexander, hadde gjort det i hemmelighet i årvis, men hun stolte ikke på ham. Ikke ennå. Ikke før hun visste om han var en del av konspirasjonen som hadde tatt søsteren hennes.
Kapittel 10: Møtet i leiligheten
Det banket på døren en time senere. Lena åpnet ikke med en gang. "Hvem er det?" ropte hun. "Alexander," kom svaret. Hun åpnet døren på gløtt og kjedet den på. Alexander sto der, våt av regn, med hår som hang ned i pannen. Han så ikke ut som en milliardær. Han så ut som en mann som hadde mistet alt. "Kan jeg komme inn?" spurte han. Lena nølte, men låste opp. Han gikk inn og så seg rundt i den lille leiligheten. "Du har bodd her hele tiden?" spurte han. "Nei," sa Lena. "Jeg bodde hos deg. Jeg passet datteren din. Mens du trodde kona di var død." Alexander sank ned på en stol. "Var hun død?"
Lena satte seg overfor ham. "Jeg vet ikke. Da jeg kom hjem den natten, var hun borte. Bilen var vraket, men ingen kropp. Politiet sa hun var død. Jeg trodde ikke på det. Så jeg tok jobben hos deg for å finne ut hva som hadde skjedd." Alexander så på henne med nye øyne. "Og fant du noe?" "Jeg fant ut at Victoria var der den natten," sa Lena. "Jeg fant vitner som så henne i nærheten av ulykkesstedet. Men jeg manglet bevis." Alexander knyttet nevene. "Victoria? Min forlovede?" "Ja," sa Lena. "Og nå når du sparket meg, har hun fri bane. Hun vet at jeg vet."
Kapittel 11: Beviset
Lena gikk bort til skapet og tok frem en eske gjemt bakerst. Hun åpnet den og tok ut en USB-minnepinne. "Dette er opptak fra sikkerhetskameraene i nabolaget den natten Elena forsvant," sa hun. "Jeg har hatt det i tre år. Jeg ventet på at du skulle være klar til å høre sannheten." Alexander tok imot pinnen som om den var laget av glass. "Hvorfor ventet du?" spurte han. "Fordi du så så lykkelig ut med Aria," sa Lena. "Jeg ville ikke ødelegge livet hennes. Men Victoria... hun truet meg. Hun sa at hvis jeg fortalte deg noe, ville Aria være neste." Alexander reiste seg brått. "Hun har truet datteren min?"
"Ja," sa Lena. "Og nå når jeg er ute av huset, er Aria alene med henne." Alexander så på klokken. "Vi må dra. Nå." Lena tok på seg jakken. "Jeg blir ikke med deg hjem. Ikke før politiet er involvert." Alexander nikket. "Jeg ringer Marcus. Han møter oss der." De gikk ut i regnet sammen. For første gang på tre år sto de på samme side. Lena kjente en blanding av frykt og håp. Hvis opptaket viste det hun trodde, ville Victoria ende i fengsel. Men hvis Victoria hadde flere kort på hånden, kunne det ende i en tragedie. De satte seg i bilen og kjørte mot herskapshuset.
