Huset føles tomt igjen, men på en annen måte enn før Barry kom. Før var tomheten preget av fravær. Nå var den preget av stillhet etter en storm. Martha kom og satte seg ved siden av meg. "Gjorde vi det rette?" spurte hun. "Jeg vet ikke," svarte jeg ærlig. "Men han valgte det selv. Det er mer enn han gjorde for femten år siden." Vi satt i stillhet lenge. Butikken gikk uten meg i noen dager. Jeg hadde ikke overskudd til å møte kunder eller spørsmål.
Nyhetene spredte seg raskt i den lille byen vår. Folk visste at mannen som jobbet for meg var involvert i den gamle ulykken. Noen dømte meg for å ha ansatt ham. Andre sa jeg var en helgen som ga ham en sjanse. Jeg brydde meg ikke om hva de mente. Det eneste som betydde noe, var hva jeg følte inni meg. Og inni meg var det en blanding av sinne, sorg, og en merkelig form for takknemlighet. Barry hadde gitt meg en siste gave: Sannheten.
Kapittel 10
Rettssaken
Rettssaken var kort. Barry erkjente seg skyldig i uaktsomt drap. Dommeren tok hensyn til at han var mindreårig den gangen, og at han allerede hadde sonet tid for andre forbrytelser. Han fikk en kortere straff enn forventet, men det var nok til at han forsvant ut av livet mitt igjen. Jeg satt i rettssalen og hørte på vitnemålene. Det var smertefullt å høre detaljene om den dagen, men det var også nødvendig. Endelig visste jeg hva som hadde skjedd. Endelig kunne jeg slutte å lure.
Da dommen ble lest opp, så Barry på meg en siste gang før han ble ført ut. Det var ingen sinne i blikket hans, bare aksept. Jeg nikket til ham. Det var ikke en tilgivelse, ikke ennå. Men det var en anerkjennelse av at han hadde tatt ansvar. Martha holdt hånden min under hele opplesingen. Hun visste at dette var slutten på et kapittel, men også begynnelsen på en ny prosess med helbredelse. Vi gikk ut i solskinnet, men det føles kaldt.
Kapittel 11
Brevet Fra Fengselet
Noen måneder senere fikk jeg et brev. Det var fra Barry. Han skrev ikke om seg selv, eller om hvor tøft fengselet var. Han skrev om sønnen min. Han husket detaljer jeg hadde glemt. Han skrev om hvordan sønnen min hadde ledd da de løp mot båten. Han skrev om hvordan han hadde elskt å fiske. "Han var en god gutt," skrev Barry. "Og jeg er lei meg hver dag for at jeg ikke kunne redde ham." Det var ikke en unnskyldning. Det var en bekreftelse på at sønnen min hadde vært elsket, selv i sine siste øyeblikk.
Jeg leste brevet flere ganger. Hver gang kjente jeg smerten, men også en liten lettelse. Sønnen min hadde ikke vært alene da han døde. Det var en annen gutt der, en som hadde prøvd å hjelpe, selv om han sviktet til slutt. Jeg svarte ikke på brevet. Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive. Men jeg la det i en eske sammen med de andre tingene fra sønnen min. Det tilhørte historien nå. Det var en del av arven han hadde etterlatt seg, selv om den var smertefull.
