Martha var den første som begynte å snakke om å tilgi. "Han har sonet nå," sa hun en kveld. "Både i fengsel og i sitt eget hode." Jeg var ikke enig. "Sonet?" spurte jeg. "Ingen soner for et liv. Det går ikke opp." Martha tok hånden min. "Nei, det gjør det ikke. Men vi kan ikke leve i fortiden resten av våre dager. Barry gjorde en feil. En forferdelig feil. Men han har prøvd å gjøre det riktig siden." Jeg så på henne og så hvor sliten hun var av å bære på min sinne.
"Jeg prøver," sa jeg. "Men det tar tid." Martha nikket. "Tid har vi." Vi begynte å snakke mer om sønnen vår igjen. Ikke om døden hans, men om livet hans. Vi delte minner vi ikke hadde delt på år. Det var som om Barrys tilstedeværelse, og deretter hans fravær, hadde åpnet en dør vi hadde låst for lenge siden. Vi begynte å leve igjen, sakte men sikkert. Sorgen var der fortsatt, men den var ikke lenger den eneste ting som definerte dagene våre.
Kapittel 13
Butikken Endrer Eier
Jeg bestemte meg for å selge butikken. Det var for mange minner der. Hvert hjørne minnet meg om Barry den ansatte, og gjennom ham, sønnen min. Jeg fant en kjøper som ville drive den videre. På den siste dagen låste jeg døren og gikk en siste runde. Jeg så på gulvene Barry hadde vasket. Jeg så på kontoret hvor jeg hadde intervjuet ham. Det var rart å tenke på hvordan skjebnen hadde ført oss sammen på den måten.
Jeg la nøklene på disken og gikk ut. Solen skinte, og luften var frisk. Jeg følte meg lettere. Å gi slipp på butikken var som å gi slipp på en del av sorgen. Martha ventet i bilen. "Er du klar?" spurte hun. "Ja," sa jeg. Vi kjørte hjem, og for første gang på lenge visste jeg ikke nøyaktig hva fremtiden ville bringe, og det var greit. Vi hadde overlevd det verste. Resten ville vi finne ut av sammen.
Kapittel 14
Et Besøk På Kirkegården
Jeg dro til kirkegården alene. Jeg satte meg ved graven til sønnen min. Gresset var klippet, og blomstene var friske. "Jeg vet hva som skjedde nå," sa jeg til steinen. "Jeg vet at du ikke var alene." Vinden tok i trærne, og det lød som et svar. Jeg fortalte ham om Barry. Om hvordan han så ut. Om hvordan han hadde lidd. "Jeg vet ikke om jeg kan tilgi ham helt," sa jeg. "Men jeg prøver å la være å hate." Det var ærlig. Og jeg trodde sønnen min ville ha ønsket at jeg skulle finne fred, selv om det tok tid.
Jeg ble sittende der i en time. Jeg tenkte på alle årene jeg hadde brukt på å lure på "hva om". Hva om jeg hadde vært der? Hva om han ikke hadde dratt? Nå visste jeg. Og viten var bedre enn uvishet. Jeg reiste meg opp og børstet av meg jorden fra knærne. "Jeg elsker deg," sa jeg. "Og jeg savner deg alltid." Så snudde jeg meg og gikk tilbake til bilen. Det var på tide å leve for de som fortsatt var her.
