Et år senere fikk jeg melding om at Barry skulle løslates. Han hadde ingen familie å dra til. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Martha så på meg. "Vi kan ikke la ham gate," sa hun. "Han har ingen andre." Jeg nølte. Å invitere ham hjem igjen var risikabelt. Men å la ham være alene føltes verre. "Vi kan hjelpe ham på vei," sa jeg til slutt. "Men han kan ikke bo hos oss." Martha nikket enig. Det var en grense vi måtte trekke for vår egen skyld.
Jeg møtte ham utenfor fengselet. Han så eldre ut, mer sliten. Men øynene var de samme. "Takk for at du kom," sa han. "Jeg har funnet en jobb," sa jeg. "På et lager. Det er ikke mye, men det er en start." Barry nikket. "Det er mer enn jeg fortjener." Vi kjørte ham til leiligheten vi hadde hjulpet ham å skaffe. Det var lite, men det var hans eget. Da vi skiltes, sa han: "Jeg vil ikke plage dere igjen. Jeg forstår." Jeg nikket. "Ta vare på deg selv, Barry." Det var alt jeg kunne si.
Kapittel 16
Et Nytt Liv
Vi hørte fra Barry innimellom. Et julekort. En melding på fødselsdagen til sønnen vår. Han glemte aldri. Og det var viktig for oss å vite at sønnen vår ikke var glemt av den eneste andre som kjente sannheten. Vi begynte å reise mer. Vi dro til steder vi alltid hadde ønsket å besøke, men aldri hadde hatt tid til. Livet ble fylt med nye opplevelser som ikke var farget av sorg. Vi lærte å le igjen. Vi lærte å nyte de små øyeblikkene.
Martha og jeg ble tettere. Vi hadde gått gjennom en ildprøve sammen, og vi hadde kommet ut på den andre siden. Vi snakket mer om følelser, mer om frykt. Vi skjulte ingenting for hverandre lenger. Det var en frihet i ærlighet som vi ikke hadde kjent på lenge. Vi var ikke lenger bare et par som overlevde. Vi var partnere som levde. Og det var en stor forskjell.
Kapittel 17
En Uventet Gjest
Tre år etter løslatelsen banket det på døren en kveld. Det var Barry. Han så bedre ut. Han hadde gått opp i vekt, og klærne hans var rene. "Jeg ville bare si takk," sa han. "Jeg har holdt meg borte som lovet. Men jeg ville at dere skulle vite at jeg har det bra." Jeg inviterte ham inn på en kopp kaffe. Det var merkelig, men ikke ubehagelig. Han fortalte om jobben, om en kvinne han hadde møtt. Han hadde funnet en viss fred.
"Jeg tenker på ham hver dag," sa Barry og mente sønnen min. "Jeg donerer til en organisasjon som lærer barn å svømme. I hans navn." Jeg kjente en varme i brystet. Det var en måte å gjøre noe godt ut av noe forferdelig på. "Det ville han ha likt," sa jeg. Barry smilte, et ekte smil denne gangen. "Jeg håper det." Da han dro, følte jeg ikke den samme tyngden som før. Han var ikke lenger et spøkelse. Han var et menneske som hadde lært av sine feil.
