Thompson ankom Fairview samme ettermiddag. Han var en stor mann med grått skjegg og øyne som hadde sett for mye ondskap. Da han så bevisene Lenny og Martha hadde samlet, ble ansiktet hans mørkt. "Jeg visste det," mumlet han. "Jeg visste at de ikke bare hadde løpt hjemmefra. Ingen sekstenåringer forsvinner så rent uten at noen hjelper dem." Han begynte umiddelbart å sikre åstedet. Han tilkalte statlig politi, ikke lokalt, for å unngå korrupsjon. Nordfløyen ble sperret av med gult bånd, og ryktet spredte seg som ild i tørt gress.
Byen Fairview våknet til live igjen, men denne gangen av sinne. Folk samlet seg utenfor skolen. De gamle "Savnet"-plakatene ble tatt frem igjen. Martha sto foran mengden med Lenny ved sin side. "Vi gir oss ikke," ropte hun til de fremmøtte. "Ikke før vi vet hva som skjedde med døtrene våre." Thompson gikk bort til Lenny. "Du gjorde det rette, mann. Men nå må du være forsiktig. Hvis det er noen i administrasjonen involvert, er du i fare." Lenny nikket. Han var redd, men han visste at han ikke kunne snu nå.
Kapittel 9: Rektor Sterling under lupen
Rektor Sterling ble kalt inn til avhør samme kveld. Han satt i et lokale på politistasjonen i Cleveland, langt unna sin komfortsone på kontoret i Fairview. Han nektet først å vite noe om kjelleren. "Den delen av bygningen har vært stengt i ti år," sa han med en stemme som prøvde å virke rolig, men øynene hans flakket. Thompson la bildene av de åpne skapene på bordet foran ham. "Noen har nøkkel, Sterling. Og noen har vært der nylig. Fotavtrykkene matcher skoene dine."
Sterling ble blek. Han visste at han var tatt i en løgn. "Jeg... jeg har bare inspisert området," stammet han. "For sikkerhets skyld." Thompson lente seg frem. "Innspeksjon? Midt på natten? Og hvorfor fant vi ikke dette rommet tidligere?" Sterling svarte ikke. Han bare satt der og stirret på bordplaten. Thompson visste at dette bare var begynnelsen. Sterling var en brikke, ikke sjefen. Noen annet styrte showet, og Sterling beskyttet den personen.
Kapittel 10: Initialene R.S.
Thompson fokuserte nå på ledetråden "R.S.". Han gikk gjennom lister over ansatte, tidligere ansatte og frivillige ved skolen i 1991. Det var bare en person som passet: Robert Simmons. Simmons hadde vært skolens rådgiver den gangen. Han var den som jentene hadde gått til da de oppdaget graviditetene. Han var den som hadde lovet dem hjelp. Etter 1991 hadde Simmons sluttet brått og flyttet ut av staten. Politiet hadde aldri funnet ham.
"Han er nøkkelen," sa Thompson til Martha. "Hvis vi finner Simmons, finner vi jentene." De satte i gang en nasjonal etterlysning. Bildet av Robert Simmons ble sendt til alle politistasjoner i Ohio og nabostatene. Simmons var nå femti år gammel, men bildet fra 1991 var fortsatt i arkivene. Martha satt hjemme og ventet. Hun hadde ikke sovet på to dager. Hver gang telefonen ringte, hoppet hun til, håpet om at det var nyheter om datteren hennes, eller om mannen som tok henne.
