Tre dager senere kom tipset. En bensinstasjonseier i Pennsylvania hadde sett en mann som matchet beskrivelsen. Han kjøpte mye mat og var alltid kledd i dyre klær, til tross for at han bodde i en liten hytte i skogen. Thompson og et team dro dit umiddelbart. De omringet hytta i daggryet. Det var stille, ingen lys var på. Da de brøt døren, var hytta tom. Men på bordet lå det en koffert, og i kofferten var det pass og store mengder kontanter.
Simmons hadde rømt, men han hadde hastet. Han hadde glemt viktige dokumenter. Thompson fant en adressebok i kofferten. Den inneholdt ikke navn, men kodenavn og adresser til ulike hus i Ohio, Indiana og Kentucky. Ved siden av hver adresse sto det et navn: "Emily", "Sarah", "Jessica", "Rachel". Thompson kjente blodet fryse i årene. Jentene var ikke døde i 1991. De hadde blitt flyttet. Og hvis Simmons hadde hatt med seg penger og pass, betydde det at han kanskje skulle møte noen.
Kapittel 12: Adressen i Cincinnati
Den første adressen i boken var i Cincinnati. Det var et stort, gammelt herskapshus eid av et eiendomsselskap som ikke eksisterte på papiret. Thompson besluttet å observere huset før de stormet det. De satt i en varebil parkert på motsatt side av gaten i to dager. På den tredje dagen så de en bil kjøre inn i garasjen. En mann steg ut. Det var Robert Simmons. Han så eldre ut, men det var ingen tvil. Han gikk inn i huset og kom ikke ut igjen.
Thompson visste at de ikke kunne vente lenger. De risikerte at Simmons forsvant igjen, eller at bevisene ble ødelagt. Han ga ordren om innsatsen. Politibiler omringet huset. De banket på døren. Ingen svarte. De brøt seg inn. Huset var luksuriøst innredet, men det luktet ikke av hjem. Det luktet av institusjon. I stuen satt Simmons i en lenestol, som om han hadde ventet på dem. Han så ikke overrasket ut. Han så bare sliten ut.
Kapittel 13: Simmons' stillhet
"Vi vet hvorfor du er her," sa Simmons rolig da Thompson leste opp rettighetene hans. "Dere tror jeg har gjort noe galt. Jeg har bare hjulpet." Thompson slo i bordet. "Hjulpet? Du tok fire gravide tenåringer. Hvor er de, Robert?" Simmons smilte svakt, et kaldt og beregnende smil. "De er trygge. De er bedre stilt enn de noen gang ville vært i Fairview. De fikk en ny start." Martha, som hadde fått tillatelse til å være til stede under avhøret, kunne ikke holde seg tilbake. "Hvor er Emily?" skrek hun.
Simmons så på henne. "Emily er et annet sted. De er alle sammen forskjellige steder. Jeg kan ikke fortelle dere hvor. Det er for deres egen sikkerhet." Thompson tok tak i krage på skjorten hans. "Det er fem år siden! De er voksne nå! Du har ingen rett til å bestemme over livene deres!" Simmons ristet på hodet. "Det var en avtale. Foreldrene deres visste ikke hva som var best. Jeg sørget for at barna deres fikk familier som kunne ta vare på dem. Og jentene... de fikk et nytt liv."
