Simmons nektet å gi fra seg adressene. Han visste at hvis han gjorde det, ville han miste all makt han hadde over situasjonen. Men politiet hadde adressen på huset i Cincinnati. De gjennomsøkte det fra kjeller til loft. I et rom på andre etasje fant de dagbøker. Ikke fra 1991, men nyere. Det var brev fra jentene til Simmons. De skrev om barna sine, om hvor mye de savnet hjemmet, men også om at de var redde for å dra tilbake. De trodde foreldrene hadde forlatt dem.
Det var en grusom løgn Simmons hadde fortalt dem. Han hadde fortalt jentene at foreldrene ikke ville ha dem tilbake fordi de var "skadet varer", og han hadde fortalt foreldrene at jentene hadde valgt å dra. Denne løggen hadde holdt dem fra hverandre i fem år. Thompson leste brevene og kjente sinne boble opp i seg. Dette var ikke bare kidnapping; det var emosjonell tortur. "Vi må finne dem," sa han til Martha. "Før Simmons' folk får vite at vi har ham, og før de flytter jentene igjen."
Kapittel 15: Emily blir funnet
Politiet brukte opplysningene fra brevene til å spore opp hvor Emily bodde nå. Hun bodde i en liten by i Kentucky, under et annet navn. Da politibetjentene banket på døren hennes, var det en ung kvinne som åpnet. Hun så ut som Emily, men øynene var eldre, mer harde. Da de fortalte henne hvem de var, og at moren hennes hadde ventet i fem år, begynte hun å gråte. "Han sa at hun hatet meg," hvisket Emily. "Han sa at hun ikke ville se meg igjen."
Martha fikk tillatelse til å reise til Kentucky. Møtet mellom mor og datter skjedde på en liten kafé nær huset der Emily bodde. Det var ingen store ord i begynnelsen. De bare så på hverandre, og så kastet Martha seg om halsen på datteren. Emily gråt og ba om unnskyldning for at hun hadde dratt, men Martha forsikret henne om at det ikke var hennes feil. "Vi ble lurt, begge to," sa Martha. "Men nå er vi sammen igjen." Det var et øyeblikk av ren glede midt i all smerten.
Kapittel 16: De andre jentene
Med Emilys hjelp klarte politiet å finne de andre jentene raskere. Sarah var i Indiana, Jessica i Ohio og Rachel i Kentucky. Alle hadde blitt fortalt den samme løgnen: at familiene deres hadde vendt dem ryggen. Alle hadde levd i isolasjon, overvåket av folk som jobbet for Simmons eller nettverket hans. Da de ble gjenforent med familiene sine, var det en blanding av glede og sorg. Mye tid hadde gått tapt. Barna deres, som nå var fem år gamle, møtte besteforeldrene sine for første gang.
Fairview ble vitne til en rekke gjenforeninger som varmet selv de kaldeste hjerter. Bildene av jentene som omfavnet foreldrene sine fylte avisene igjen, men denne gangen var overskriftene om håp og gjenforening, ikke tap. Men rettferdigheten var ikke fullført ennå. Simmons hadde ikke handlet alene. Det var et nettverk av adoptivbyråer og rike familier som hadde betalt for disse "nye startene". Og noen i Fairview hadde tjent penger på dette.
