På politistasjonen ble vi møtt av Inspector Okon. Han var en stor mann med alvorlige øyne. "Fortell meg alt," sa han. Vi fortalte historien, fra vielsen til flukten. Patricia la frem bilder hun hadde tatt i hemmelighet over årene. Bilder av mennene, bilder av ritualgjenstander, kart over området. "Dette er nok til en razzia," sa Okon. "Men vi må være sikre. Hvis vi bommer, vil de forsvinne for alltid."
Jeg ga dem Olivers navn og beskrivelsen av bilen hans. Jeg ga dem også detaljer om ritualet, tingene Oliver hadde sagt til meg i fortrolighet før bryllupet. Ting han trodde ingen andre visste. Okon noterte alt. "Du er trygg her," sa han til meg. "Men vi trenger deg som vitne når vi pågriper dem." Jeg nikket. Jeg var ikke redd lenger. Vreden hadde erstattet frykten.
Kapittel 10
Oliver Søker
Tilbake i skogen innså Oliver at vi hadde sluppet unna. Han var rasende. Han sparket til en trestamme og skrek av frustrasjon. "Hvordan kunne de slippe unna?" brølte han til Benson. "Det var bare to kvinner!" Benson så på bakken, redd for å møte Olivers blikk. "Den ene... hun kjempet som en soldat, sjef." Oliver bannet. Han visste at tiden var i ferd med å renne ut.
Hvis politiet fikk vite om dette, var alt over. "Vi må finne dem før de når veien," sa Oliver. "Drep dem hvis dere må. Ingen vitner." Mennene hans nikket og spredte seg igjen. Men de visste ikke at politiet allerede var på vei. Oliver trodde han var jegeren, men han var i ferd med å bli byttet. Skogen som hadde vært hans rike, skulle bli hans fengsel.
Kapittel 11
En Gammel Venn
Inspector Okon ringte en gammel venn i etterretningstjenesten for å få ekstra støtte. "Dette er større enn vi trodde," sa Okon til meg. "Det er en nasjonal sak." Jeg satt i et avhørsrom og drakk vann. Patricia satt ved siden av meg. Hun så sliten ut, men øynene hennes lyste. "Vi gjorde det," sa hun. "Nei," sa jeg. "Vi er ikke ferdig ennå." Jeg visste at Oliver ikke ville gi seg frivillig. Han ville kjempe til det siste.
Okon kom inn igjen. "Vi har lokalisert bilen deres. Den er parkert ved inngangen til skogen. De er fortsatt der inne." Det var godt nytt. Det betydde at de ikke hadde rømt ennå. "Vi drar om en time," sa Okon. "Bli her. Det er for farlig for dere å være med." Jeg ristet på hodet. "Jeg blir med," sa jeg. "Jeg vet hvor de gjemmer seg. Dere trenger meg." Okon så på meg lenge, og nikket til slutt. "Ok. Men du blir bak linjene."
