På veien tilbake til skogen forklarte Okon mer om saken. Kulten hadde operert i årevis, men de hadde alltid vært ett skritt foran politiet. De bestikkelse av lokale tjenestemenn hadde gjort dem nesten usynlige. "Men nå," sa Okon, "har vi deg. Og vi har Patricia. Dere er nøkkelen." Jeg så ut av vinduet på det grønne landskapet som forsvant forbi. Det var vakkert, men jeg visste hva som gjemte seg i skyggene.
Patricia fortalte om ofrene før meg. Kvinner som hadde forsvunnet uten spor. Familier som aldri fikk svar. "Dette handler ikke bare om oss," sa hun. "Det handler om alle de som ikke fikk en stemme." Jeg kjente en ny følelse av ansvar. Hvis vi lyktes i dag, ville ingen andre kvinner måtte gå gjennom det samme. Det ga meg styrken jeg trengte for å møte Oliver igjen.
Kapittel 13
Fellen Settes
Politiet omringet skogen i stillhet. Ingen sirener, ingen høyttalere. De beveget seg som skygger gjennom trærne. Jeg fulgte med Okon i en av bilene som sto ved utkanten. Vi hadde radiokontakt med teamet som gikk inn. "Vi har visuell kontakt," kom det over radioen. "De samles ved offerplassen." Hjertet mitt hoppet over et slag. De hadde gått i fellen.
Oliver trodde de jaktet på oss, mens de faktisk ble jaktet på. "Vent på mitt signal," sa Okon. Jeg så på klokken. Minuttene gikk sakte. Spenningen var nesten ikke til å holde ut. Patricia satt ved siden av meg og holdt en hånd over min. "Det er over snart," sa hun. Jeg nikket. Jeg håpet hun hadde rett. Jeg håpet Oliver ville ende opp i håndjern og ikke i en grav.
Kapittel 14
Natten Før Stormen
Mens vi ventet på signalene, tenkte jeg tilbake på bryllupsdagen. Hvordan jeg hadde følt meg som den heldigste jenta i verden. Hvordan Oliver hadde sett på meg med kjærlighet i øynene. Det var alt en løgn. Hver kyss, hver berøring, var en del av planen. Det gjorde vondt å tenke på, men det gjorde meg også sterkere. Jeg lot ikke sorgen ta over. Jeg lot sinnet drive meg.
Patricia fortalte meg om livet sitt etter at søsteren døde. Hvordan hun hadde trent, hvordan hun hadde samlet bevis, hvordan hun hadde ventet på dette øyeblikket. "Jeg trodde jeg skulle dø i den skogen," sa hun. "Men så fant jeg deg." Vi smilte svakt til hverandre. Vi var bundet sammen av blod og skog, to kvinner som nektet å dø. Og nå skulle vi se rettferdigheten skje.
