Kapittel 5
Kaninen han hadde med seg den dagen, var ikke bare mat. Det var et symbol. Det viste at han kunne forsørge dem, at han kunne gi dem noe de manglet. Kjøttet var mørt og velsmakende, og barna spiste som om de ikke hadde sett mat på uker. Elena så på dem, og en del av henne ble myk. Det var vanskelig å avvise en mann som matet barna dine. Det gikk mot alle instinkter en mor hadde. Men hun tvang seg til å huske hvorfor hun var forsiktig. Gaver kom med en pris, og hun visste ikke hva prisen var ennå.
Rodrigo satt på verandaen og så på dem spise. Han røykte en sigarett, og røyken krøllet seg opp i den varme luften. Han så fornøyd ut, som en mann som hadde lagt ut en felle og ventet på at byttet skulle bite på. "De trenger kjøtt på beina," sa han rolig. "En voksende gutt trenger styrke." Pedro nikket ivrig, med munnen full. "Rodrigo lærte meg å skyte kaniner," sa han stolt. Elena følte en isklump i magen. Hun ville ikke at sønnen hennes skulle lære å drepe før han hadde lært å leve.
"Han er for ung til våpen," sa Elena bestemt. Rodrigo så på henne, og øynene hans mørknet litt. "I dette landet er ingen for ung til å vite hvordan man overlever," svarte han. "Det er bedre han lærer av meg enn av en banditt." Det var et poeng hun ikke kunne benekte, men det var også en påminnelse om hvor farlig verden var. Og om hvor farlig mannen som satt på verandaen hennes, kunne være. Han tilbød beskyttelse, men beskyttelse krevde ofte underkastelse.
Kapittel 6: Historier Ved Ilden
Kapittel 6
Om kveldene, når solen hadde gått og kulden satte inn, satt de rundt bålet. Rodrigo fortalte historier som fikk barna til å sperre opp øynene. Historier om skatter gjemt i huler, om spøkelsesbyer hvor vinden sang gjennom tomme vinduer. Men Elena hørte på det han ikke sa. Han snakket aldri om fremtiden. Han snakket aldri om å bli værende. Han var en mann uten røtter, en vind som blåste gjennom livet hennes og kanskje ville dra videre når vinden snudde.
Han så på henne over flammene, og i lyset fra bålet så arret hans ut dypere, mer truende. "Har du aldri tenkt på å bosette deg?" spurte hun plutselig. Spørsmålet hang i luften. Rodrigo stakk pinnen sin inn i ilden, og gnister fløy opp mot stjernene. "Jeg har prøvd," sa han lavt. "Men jeg passer ikke inn i hus med hvite gardiner. Jeg er vant til støv og blod." Det var en advarsel. Han fortalte henne hvem han var, uten å skjule det. Han var ikke en mann for en stille kone og en trygg gård.
Elena følte en blanding av skuffelse og lettelse. Skuffelse fordi hun hadde håpet på mer, lettelse fordi det bekreftet frykten hennes. Likevel, når han så på henne, følte hun seg sett på en måte hun ikke hadde følt på år. Han så ikke på henne som en enke eller en mor. Han så på henne som en kvinne. Og det var farlig. For en kvinne som hadde glemt hvordan det var å være ønsket, kunne det være nok til å gjøre henne uforsiktig.
Kapittel 7: Murene Rundt Hjertet
Kapittel 7
Elena våknet neste morgen med en beslutning. Hun kunne ikke la dette fortsette. Rodrigo ble en del av livet deres, og jo lenger han ble, jo vanskeligere ville det bli å sende ham away. Hun gikk ut tidlig, før solen stod opp, og fant ham hvor han sov ved siden av hesten sin. Han våknet øyeblikkelig da hun nærmet seg, hånden gikk instinktivt mot revolveren før han gjenkjente henne. "Er det fare?" spurte han og gned søvnen ut av øynene.
"Du må dra," sa Elena, og stemmen hennes var fast selv om hendene skalv. "Du har hjulpet oss, og vi er takknemlige. Men dette er ikke ditt hjem." Rodrigo reiste seg sakte, og han så større ut i morgengryet. Han tok av seg hatten og holdt den mot brystet. "Jeg trodde vi hadde en forståelse," sa han. "Jeg trodde du følte det samme som meg." Elena ristet på hodet. "Jeg føler frykt, Rodrigo. Ikke kjærlighet. Og jeg vil ikke at barna mine skal bli forelsket i en mann som vil forsvinne."
Han så på henne lenge, og smerten i øynene hans var ekte. Det var ikke spillet. "Jeg forsvinner ikke," sa han. "Ikke denne gangen. Jeg har funnet noe her som er verdt å bli for." Elena snudde seg og gikk tilbake til huset. Hun gråt ikke, men hjertet hennes var tungt. Hun visste at hun hadde såret ham, men hun måtte beskytte seg selv. Likevel, da hun så ut av vinduet senere, så hun at hesten hans fortsatt sto der. Han hadde ikke dratt. Og det gjorde alt mye mer komplisert.
