Kapittel 8
Pedro merket endringen i atmosfæren. Han så på moren sin, deretter på cowboyen som satt og renset revolveren sin ved brønnen. "Skal Rodrigo dra?" spurte han, og stemmen knakk litt. Elena knelte ned og tok sønnens ansikt i hendene. "Han har sitt eget liv å leve, Pedro. Vi har vårt." Men gutten ristet på hodet. "Han sa han skulle lære meg å ri ordentlig. Han lovte det." Elena kjente et stikk av skyld. Rodrigo hadde brukt barna som brikker i sitt spill, bevisst eller ubevisst.
Rodrigo reiste seg og gikk bort til dem. Han så på Pedro, og for første gang så Elena mykhet i blikket hans. "Jeg drar ikke i dag, gutt," sa Rodrigo. "Jeg har ikke lært deg alt ennå." Han så på Elena, og utfordringen i øynene hans var tydelig. Han utfordret henne til å kaste ham ut med makt, noe hun ikke kunne gjøre uten å skape en scene barna ville huske. Han visste at han hadde vunnet denne runden ved å vinne sønnens tillit.
Elena visste at hun hadde tapt kontrollen over situasjonen. Hvis hun insisterte nå, ville Pedro hate henne. Hvis hun lot ham bli, ville hun miste seg selv. Det var et dilemma uten en god løsning. Hun nikket kort til Rodrigo, et tegn på at han kunne bli ennå en dag, bare en dag. Men begge visste at en dag ofte ble til en uke, og en uke til en måned. Grensene deres ble visket ut, sakte men sikkert, som fotavtrykk i sanden før vinden kommer.
Kapittel 9: Marias Frykt
Kapittel 9
Mens Pedro så opp til Rodrigo, reagerte María annerledes. Hun var stille, og hun fulgte ham med øynene hvor enn han gikk. En kveld fant Elena henne under sengen, skjult i skyggene. "Hva gjør du der, María?" spurte Elena og prøvde å dra henne ut. Jenta ristet på hodet og pekte mot døren. "Han ser på meg," hvisket hun. "Når mamma ikke ser på." Elena følte en kulde spre seg i kroppen. Barn ser ting voksne ikke ser. Kanskje så hun den mørke siden av Rodrigo som Elena prøvde å ignorere.
Elena satte seg ved siden av datteren og holdt henne tett inntil seg. "Han skal ikke skade deg," sa hun, men hun var ikke sikker på om hun trodde på det selv. Hun begynte å observere Rodrigo nærmere. La han merke til hvor María sov? Sto han noen ganger og så inn gjennom vinduet om nettene? Hun fant ingen bevis, men følelsen av å bli overvåket vokste. Det var som om huset hennes ikke lenger var hennes eget. Det var blitt et territorium han krevde rettigheter til.
Hun konfronterte ham ikke med dette. Hun visste at hvis hun anklaget ham uten bevis, ville han bare nekte og kanskje bli sint. I stedet begynte hun å låse døren til barnas rom om nettene. Det var en liten handling, men den ga henne en følelse av kontroll. Rodrigo la merke til låsene. Han sa ingenting, men kjeven hans strammet seg hver gang han så nøkkelen i døren. Krigen mellom dem var ikke lenger ord. Det var handlinger, stille og truende.
Kapittel 10: Nattens Mareritt
Kapittel 10
En natt våknet Elena av en lyd. Det var ikke vinden, og det var ikke dyrene. Det var skritt på verandaen. Hun grep haglegeværet og snik seg til vinduet. Ute i måneskinnet sto Rodrigo. Han så ikke på huset, han så mot horisonten, mot veien hvor bandittene hadde kommet den dagen mannen hennes døde. Han sto helt stille, som en statue hugget ut av stein. Elena senket våpenet, forvirret. Hva gjorde han der?
Hun gikk ut, fortsatt i nattkjolen, med våpenet i hånden. "Kan ikke du sove?" spurte hun. Rodrigo snudde seg sakte. "Jeg holder vakt," sa han. "Det er urolige tider. Jeg hørte hester i dalen." Elena følte en blanding av takknemlighet og irritasjon. "Jeg ba deg ikke om å beskytte meg," sa hun. "Nei," svarte han. "Det trenger du ikke. Men jeg gjør det likevel." Det var besittelse igjen. Han tok på seg rollen som beskytter uten å spørre om tillatelse. Det var en måte å binde henne til seg på, gjennom gjeld og trygghet.
Hun gikk tilbake inn, men hun sov ikke mer den natten. Hun lå og lyttet til skrittene hans utenfor. De var tunge og jevne. Han gikk frem og tilbake, en vaktbikkje som ikke trengte å sove. Hun innså at hun ikke kunne kaste ham ut nå. Hvis det virkelig var fare på ferde, trengte de ham. Men prisen for tryggheten hans var friheten hennes. Og hun visste ikke lenger om hun hadde råd til å betale den prisen.
