Kapittel 17
Legen i den nærmeste byen var en gammel mann som hadde sett alt. Han så på såret, ristet på hodet, og begynte likevel å jobbe. "Det er nært," sa han. "Han er heldig som er i live." Elena ventet utenfor i timevis, mens solen sto opp over ørkenen. Da legen endelig kom ut, var ansiktet hans uttrykksløst. "Han vil overleve," sa han. "Men han vil aldri kunne ri igjen. Beinet er knust, og nervene er skadet."
Elena gikk inn til ham. Han lå blek og svak i sengen. Da han så henne, prøvde han å smile. "Jeg er ikke lenger en cowboy," sa han lavt. "Jeg er bare en mann med et ødelagt bein." Elena satte seg ved siden av sengen og tok hånden hans. "Du er mannen som reddet barna mine," sa hun. "Det er mer verdt enn å ri." Rodrigo så på henne, og tårene fylte øynene hans. Han hadde forventet at hun ville dra nå når han ikke lenger var nyttig. Men hun ble.
"Jeg har ingenting å gi deg nå," sa han. "Jeg kan ikke beskytte deg lenger." Elena klemte hånden hans. "Jeg trenger ikke beskyttelse lenger, Rodrigo. Jeg trenger en partner." Det var et tilbud, et nytt beginning. Ikke basert på styrke eller våpen, men på likeverd. Rodrigo nikket sakte. Han visste at livet hans hadde endret seg for alltid. Ulven hadde lagt fra seg tennene, og nå måtte han lære å være menneske.
Kapittel 18: Skudd I Natten
Kapittel 18
Nyheten om slaget spredte seg raskt. Bandittene som hadde angrepet, var borte, drept av en enke og en såret cowboy. Ryktet vokste med hver fortelling. Noen sa Elena hadde drept ti menn alene. Andre sa Rodrigo var en demon som ikke kunne dø. Men sannheten var enklere. Det var to mennesker som nektet å gi opp. Politiet kom for å undersøke, men da de hørte historien, valgte de å se bort fra Rodrigo fortid. I deres øyne var han en helt nå.
Elena måtte bestemme seg for hva hun skulle gjøre med ruinen av huset sitt. Det var brent ned til grunnen. Men hun hadde landet. Og hun hadde Rodrigo. De bestemte seg for å bygge opp igjen, sammen. Det var hardt arbeid. Rodrigo kunne ikke gjøre det tunge løftet lenger, men han kunne planlegge, han kunne lære Pedro. Elena gjorde det tunge arbeidet, og hun fant styrke hun ikke visste hun hadde. Hver murstein de la, var et tegn på at de kunne bygge noe nytt av asken.
Om nettene satt de på verandaen til den nye, lille hytta de hadde bygget. Rodrigo masseerte det skadde beinet sitt, og Elena så på stjernene. "Angrer du?" spurte hun en kveld. "På at du ble værende?" Rodrigo ristet på hodet. "Jeg har reist hele livet og aldri funnet ro. Nå har jeg ro. Det er nok for meg." Det var en enkel sannhet, men den var dyp. Han hadde funnet hjem, ikke i et hus, men i en familie.
Kapittel 19: Morgenen Etter
Kapittel 19
Månedene gikk, og såret til Rodrigo gro. Han gikk med stokk nå, men han kunne bevege seg. Han lærte Pedro å lese, og han lærte María å synge. Han var ikke lenger den skremmende figuren fra fortiden. Han var onkel Rodrigo, en del av familien. Elena så på ham en dag mens han lekte med barna i støvet. Han lo, en ekte latter som hun sjelden hadde hørt før. Arret på kinnet var der fortsatt, men det så ikke lenger ut som et tegn på vold. Det så ut som et tegn på overlevelse.
De snakket aldri om ekteskap. De trengte ikke papirer for å vite hva de betydde for hverandre. De hadde delt blod og ild, og det bandt dem sterkere enn noen prest kunne. Elena visste at det alltid ville være en del av ham som lengtet etter veien, men han valgte å bli. Og det valget, hver dag, var den største gaven han kunne gi henne. Tillit var ikke noe man fikk en gang. Det var noe man bygget hver dag.
Hun gikk bort til ham og la hånden på skulderen hans. Han la hånden sin over hennes. Ingen ord var nødvendige. De visste begge at veien fremover ikke ville være lett. Ørkenen var nådeløs, og fortiden kunne komme tilbake. Men de ville møte den sammen. De var ikke lenger to ensomme sjeler. De var en enhet, smidd i ild og støv.
