Kapittel 14
Det første skuddet kom da natten falt på. En kule knuste en av vindusrutene, og glasskår regnet ned på gulvet. Rodrigo svarte øyeblikkelig, et enkelt, presist skudd som fikk en av hestene til å steile. Mennene utenfor ropte, og lyden av hove nærmet seg huset. Elena lå på magen ved det andre vinduet. Hun ventet til hun så en skygge bevege seg mot døren. Hun pustet ut halvveis, akkurat som mannen hennes hadde lært henne, og trykket av.
Haglegeværet buldret, og skyggen falt. Det var ikke en mann hun kjente, bare en annen leiemorder i en lang rekke. Hun følte ingen glede, bare en kald tilfredshet over at hun hadde beskyttet hjemmet sitt. Rodrigo skjøt igjen, og enda en hest falt. Men det var flere av dem enn av oss. De begynte å kaste fakler mot taket. Flammene tok tak i det tørre treverket raskt. Røyken begynte å fylle rommet.
"Vi må ut!" ropte Rodrigo. "Bakdøren!" Elena grep barna og dro dem med seg gjennom røyken. Varmen var intens, og luften var tykk av sot. De kom seg ut på baksiden, og krøp sammen i skyggen av uthuset. Rodrigo dekket dem, skjøt mot enhver som prøvde å følge etter. Han var en maskin, effektiv og nådeløs. Men Elena så at han blødde fra armen. En kule hadde strøket ham. Han ignorerte det, fokuserte bare på å holde fienden unna.
Kapittel 15: Stormen Nærmer Seg
Kapittel 15
De løp mot brønnen, den eneste åpne plassen i nærheten. Huset bak dem sto nå i lys lue. Årene med arbeid, minnene om mannen hennes, alt brant opp. Elena gråt ikke for huset. Hun gråt for tapet, men hun visste at livet var viktigere. Rodrigo dyttet dem ned i den tørre brønnen. "Bli her," sa han. "Jeg må lokke dem vekk." Elena grep armen hans. "Nei! Du blør. Du klarer ikke å kjempe alene."
Rodrigo smilte, og det var blod på tennene hans. "Det er slik det må være," sa han. "Jeg førte dette hit. Jeg må avslutte det." Han bøyde seg ned og kysset henne på pannen, en rask, desperat gest. "Ta vare på dem, Elena. Du er sterkere enn du vet." Så reiste han seg og løp ut i lyset, skrikende for å trekke oppmerksomheten til seg. Skuddene haglet mot ham, men han fortsatte å løpe, å skyte tilbake.
Elena så på ham fra dypet av brønnen. Han var en silhuett mot flammene, en ensom kriger som kjempet mot en hær. Hun hørte skrik, både fra menn og fra hester. Det var et inferno av lyd og lys. Hun holdt barna tett inntil seg og ba. Hun ba ikke til Gud om nåde, hun ba om styrke. Styrke til å overleve dette, og styrke til å leve med det som kom etter. Uansett hva som skjedde med Rodrigo, ville ingenting være som før.
Kapittel 16: Konfrontasjonen
Kapittel 16
Kampen varte i en time, eller kanskje bare minutter. Tiden hadde mistet betydning. Da skuddene endelig stilnet, var det bare lyden av brennende tre igjen. Elena ventet enda en time før hun våget å krabbe opp. Natten var stille, en tung, død stillhet. Hun så seg rundt. Kroppene lå spredt i støvet. Og der, ved siden av den brennende verandaen, lå Rodrigo. Han beveget seg ikke.
Hun løp til ham, hjertet i halsen. Hun snudde ham over. Han pustet, men pusten var grunne og tung. Kula hadde truffet ham i siden, nær leveren. "Rodrigo," hvisket hun og la hånden på kinnet hans. Han åpnet øynene med vanskelighet. "Er barna...?" "De er trygge," sa hun. Han lukket øynene igjen og pustet ut. "Bra," hvisket han. "Da var det verdt det." Elena rev av skjorten sin og presset den mot såret for å stoppe blødningen. Hun visste ikke om hun kunne redde ham, men hun skulle prøve.
Hun fikk ham inn på den gamle kjerren hun brukte til å frakte høy. Hun spente hesten for og begynte å kjøre mot den nærmeste byen, mot legen. Veien var lang og humpete, og hver hump fikk Rodrigo til å stønne av smerte. Elena snakket til ham hele veien, fortalte ham historier, ba ham holde seg våken. "Du kan ikke sovne nå," sa hun. "Du lovte Pedro å lære ham å ri. Du kan ikke bryte et løfte." Rodrigo lo svakt, en lyd som hørtes ut som knust glass. "Jeg... skal prøve," mumlet han.
