Denne gangen var det ikke en bløff. Jeg gikk faktisk til en advokat. Ikke for skilsmisse ennå, men for å sikre meg selv. Jeg ville ha en avtale på plass før jeg dro. Advokaten, en kvinne ved navn Sarah, lyttet til historien min. «Han har utnyttet deg, Marianne,» sa hun bestemt. «Men siden dere er gift, har du rettigheter. Og siden du har vært hans omsorgsperson uten lønn, kan vi argumentere for erstatning.» Jeg nikket. «Jeg vil ikke ha pengene hans. Jeg vil bare ha friheten min.» Sarah smilte. «Da skal vi sørge for at du får den. Og vi skal sørge for at han forstår kostnaden ved å miste deg.»
Vi utarbeidet en avtale om separasjon av økonomi. Jeg sikret meg at huset forble mitt, siden det var kjøpt før ulykken. Lucas hadde brukt forsikringspenger på oppussing, men det ga ham ikke eierskap. Da jeg kom hjem med papirene, la jeg dem på bordet ved siden av ham. «Dette er for å beskytte meg,» sa jeg. «Når jeg drar, vil jeg ikke at du skal kunne kreve huset mitt.» Lucas leste overskriften. «Du planlegger å dra?» «Jeg planlegger å leve,» svarte jeg. «Noe du burde prøve selv.»
Kapittel 10: Jasons valg
Jason kalte inn til et familiemøte. Han, Lucas og jeg satt i stuen. Stemningen var tung. «Dette må stoppe,» sa Jason. «Far trenger hjelp. Hvis du drar, hvem skal ta seg av ham?» Jeg så på Lucas. «Det finnes byråer, Jason. Det finnes hjemmetjenester. Det finnes penger fra forsikringen.» «Det er ikke det samme!» ropte Lucas. «Ingen bryr seg om meg som du gjør!» Det var første gang han innrømmet at jeg gjorde noe for ham. Men det var for sent.
«Jeg brydde meg, Lucas. Men du så ikke på meg som et menneske. Du så på meg som en ting.» Jason så på faren sin. «Hun har rett, far. Du har behandlet henne dårlig. Jeg har sett det. Jeg har latt det skje.» Lucas snudde seg mot sønnen. «Du svikter meg også?» «Nei,» sa Jason. «Jeg svikter ikke. Jeg hjelper deg å se sannheten.» Jason snudde seg til meg. «Hva skal vi gjøre?» «Jeg blir til jeg har funnet en løsning for ham,» sa jeg. «Men jeg slutter å være hans kone. Jeg blir hans betalte pleier til en ny er ansatt.» Det var en overgang, men det var rettferdig.
Kapittel 11: Intervjuet
Jeg begynte å intervjue pleiere på vegne av Lucas. Jeg satte meg i godstolen og lot Lucas sitte ved siden av meg. Tre kvinner kom på besøk. De var profesjonelle, vennlige og dyktige. Men da de så Lucas' holdning, trakk de seg. En av dem sa det rett ut: «Jeg kan ikke jobbe for noen som snakker slik til sin kone.» Lucas ble flau. Han innså at ryktet hans spredte seg. Ingen ville jobbe for en mann som var kjent for å være en tyrann. Jeg så på ham. «Ser du, Lucas? Det er ikke lett å finne noen. Kanskje fordi du er vanskelig å jobbe for.»
Den fjerde kvinnen, en kvinne ved navn Elena, var tøff. Hun så på Lucas. «Jeg tar jobben,» sa hun. «Men jeg har regler. Ingen skriking. Ingen fornærmelser. Hvis du bryter reglene, går jeg.» Lucas nikket motvillig. Han hadde ikke noe valg. Jeg så på kontrakten hun la frem. Timelønnen var høyere enn det jeg hadde krevd. «Ser du?» sa jeg til Lucas. «Dette er markedsprisen. Dette er hva jeg har spart deg for i fem år.» Lucas så ned i gulvet. Han visste at han hadde tapt. Ikke bare meg, men respekten sin.
