Roberto tok med jentene til Claras grav en søndag ettermiddag. Han hadde ikke vært der på måneder. Det gjorde for vondt. Men nå følte han at det var på tide. "Dette er Claras grav," sa han da de sto foran den hvite marmorsteinen. "Hun var kona mi. Hun døde for tre år siden." Isabela la en hånd på graven. "Var hun snill?" spurte hun. "Den snilleste," sa Roberto. "Hun ville ha elsket dere." Maria plukket en blomst fra en busk i nærheten og la den på graven. "Til Clara," sa hun. Roberto kjente tårene renne. "Takk," sa han til jentene. "Hun ville ha likt dere veldig mye." De sto der i stillhet en stund. Vinden tok i trærne, og solen varmet ansiktene deres.
På vei hjem spurte Isabela: "Pappa, savner du henne fortsatt?" Roberto tenkte seg om. "Ja," sa han ærlig. "Det kommer jeg alltid til å gjøre. Men det betyr ikke at jeg ikke kan elske dere også. Hjertet mitt er stort nok for alle." Isabela tok hånden hans. "Det er godt," sa hun. "For vi vil ikke at du skal glemme henne. Vi vil bare være en del av livet ditt også." Roberto klemte hånden hennes. "Dere er allerede en del av livet mitt," sa han. "Dere er alt." De gikk resten av veien i stillhet, men det var en god stillhet. En stillhet fylt av kjærlighet og forståelse.
Kapittel 10: Firmaet
Roberto hadde endret seg på jobben også. Før var han kjent for å være kald og ubarmhjertig. Nå var han annerledes. Han lyttet til de ansatte, han tok seg tid til å spørre hvordan de hadde det, og han startet et veldedighetsprogram i firmaet for å hjelpe gatebarn. "Hvorfor gjør du dette?" spurte en av investorane. "Det koster millioner." Roberto så på ham. "Fordi noen ganger er millioner verdt mindre enn et menneskeliv," sa han. "Og fordi jeg fikk en ny sjanse. Jeg vil gi andre den samme sjansen." Investoren nikket sakte. "Du har forandret deg, Roberto." "Ja," sa Roberto. "Det har jeg. Og det er til det bedre."
En dag tok Roberto med Isabela og Maria til kontoret. De fikk se hvor pappaen deres jobbet. Isabela var imponert over de høye bygningene og de travle menneskene. "Er dette der du tjener alle pengene?" spurte hun. Roberto lo. "Ja," sa han. "Men penger er ikke det viktigste. Det viktigste er hva vi gjør med dem." Han viste dem veldedighetsavdelingen han hadde startet. "Her hjelper vi barn som deg," sa han til Isabela. "Barn som trenger et hjem, mat og kjærlighet." Isabela så på ham med beundring. "Du er helt, pappa," sa hun. Roberto kjente stoltheten fylle brystet. "Nei," sa han. "Dere er heltene. Jeg bare hjelper."
Kapittel 11: Sykdommen
En natt våknet Roberto av at Maria gråt. Han løp inn på rommet deres. Maria lå i sengen og skalv. Hun hadde høy feber. "Isabela, ring legen," sa Roberto mens han løftet Maria i armene sine. Isabela grep telefonen med skjelvende hender. Roberto kjørte til sykehuset i full fart. Maria var brennende varm. "Hold ut, lille venn," hvisket han. "Vi er nesten fremme." På sykehuset ble Maria undersøkt. "Det er lungebetennelse," sa legen. "Vi må beholde henne her noen dager." Roberto satt ved sengen hennes hele natten. Isabela satt ved siden av ham. "Kommer hun til å bli frisk?" spurte hun. "Ja," sa Roberto bestemt. "Hun er sterk. Hun har overlevd verre ting enn dette." Men inni var han redd. Han kunne ikke miste dem nå. Ikke etter alt de hadde vært gjennom.
De neste dagene var de vanskeligste Roberto hadde opplevd siden Clara døde. Han satt ved Marias seng, holdt hånden hennes, leste for henne. Isabela var også der, og snakket til søsteren sin. "Du må bli frisk," sa hun. "Vi skal bake kake sammen når du kommer hjem." Sakte, sakte begynte Maria å bli bedre. Feberen gikk ned. Hun begynte å spise igjen. Da hun endelig smilte, kjente Roberto tårene renne. "Takk," hvisket han. "Takk for at du ble." Da de kom hjem en uke senere, var Roberto utmattet, men lykkelig. Han hadde lært noe viktig: kjærlighet er sterkere enn frykt. Og han ville kjempe for disse jentene resten av livet.
