Kapittel 11
Dagen for den endelige eksamenen kom. Det var en varm dag i juli. Teresa hadde på seg sin beste kjole, en enkel blå kjole hun hadde sydd om tre ganger for å få den til å sitte pent. Hun satt på tribunene ved flyplassen, omgitt av foreldre i dyre klær og biler. Hun følte seg liten og malplassert, men hun holdt hodet høyt. Hun visste hvem hun var, og hun visste hva hun hadde gjort.
Hun så Marco og Paolo gå mot flyene sine. De så voksne ut, selvsikre og profesjonelle. Da motorene startet og flyene rullet ut på rullebanen, holdt Teresa pusten. Hun så opp mot himmelen. Da flyene lettet, ett etter ett, og klatret mot skyene, følte hun en lettelse så stor at hun nesten falt av stolen. De gjorde det. De fløy. Tårene strømmet fritt nedover kinnene hennes, men denne gangen var det tårer av ren, ublandet glede. Hun så sønnene sine erobre himmelen, akkurat som de hadde lovet.
Kapittel 12: Utdelingen
Kapittel 12
Seremonien for utdeling av vitnemål var storslått. Rektor holdt en tale om disiplin og dedikasjon. Da navnene til Marco og Paolo Rossi ble ropt opp, klappet hele salen. De gikk opp på scenen i sine nye, skinnende uniformer med gullstriper på skuldrene. De så ut i publikum og lette etter en person. Da de fikk øye på Teresa, som sto og klappet med sine grove hender, vinket de til henne.
Etter seremonien, da alle foreldrene gratulerte barna sine med dyre gaver og middager, gikk Marco og Paolo rett bort til Teresa. De omfavnet henne så hardt at hun mistet pusten. "Vi gjorde det, Mamma," hvisket Marco inn i håret hennes. "Vi er piloter nå." Teresa strøk dem over kinnene. "Dere var alltid piloter," svarte hun. "Jeg hjalp bare med å bygge vingene deres." I det øyeblikket visste alle som så på dem, hvem den virkelige helten var. Det var ikke guttene i uniformene, men kvinnen i den enkle blå kjolen.
Kapittel 13: Det Første Jobbtilbudet
Kapittel 13
Månedene etter eksamen var fulle av venting og intervjuer. Flybransjen var tøff, og nyutdannede piloter måtte ofte vente lenge på en fast stilling. Teresa fortsatte å jobbe på markedet, selv om hun nå var nesten 60 år. Ryggen hennes verket mer enn noen gang, men hun nektet å gi opp før guttene var trygt ansatt. Hun visste at de trengte tid til å bygge opp erfaring.
Til slutt kom telefonen. Et stort internasjonalt flyselskap, Aeromexico, hadde sett potensialet i brødrene og tilbød dem stillinger som co-piloter på innenriksruter. Lønnen var god, langt bedre enn noe de hadde drømt om. Da Marco fortalte nyheten til Teresa, falt hun på kne på kjøkkengulvet og takket Gud. Det var ikke bare en jobb; det var beviset på at alle de søvnløse nettene, alle de solgte eiendelene og all smerten hadde vært verdt det. De var i mål.
