Kapittel 11
Dagen etter så Elena støvskyen. Den var større enn den Rodrigo hadde kommet med. Det var flere hester, kanskje fem eller seks. Hun kjente tegnene. Det var ikke handelsmenn. Handelsmenn reiser ikke så fort, og de holder ikke våpnene så klare. Hun kalte på barna og fikk dem inn i huset. "Lås døren," sa hun til Pedro. "Ikke åpne for noen andre enn meg." Hun tok frem rifleskjen hun hadde gjemt under gulvplankene. Det var mannens hennes rifle, og den luktet fortsatt av olje og krutt.
Rodrigo kom ridende mot henne, ikke bort fra faren, men mot den. Han stoppet hesten ved siden av henne. "Det er mennene fra Nogales," sa han rolig. "De har fulgt etter meg." Elena stirret på ham. "Du førte dem hit?" spurte hun, og sinnet boblet opp. "Jeg prøvde å lede dem vekk," sa han. "Men de er gode sporere. De vil ha meg, ikke deg. Hvis du gir meg opp, vil de dra." Det var et tilbud. Han ga henne valget. Utlever ham, eller kjemp sammen med ham.
Elena så på huset sitt, på barna som var inni. Hvis hun ga ham opp, ville de kanskje være trygge. Men hvis hun lot dem ta ham inn i huset sitt, ville hun bli medskyldig. Og hvis de drepte ham foran barna... Hun så på Rodrigo. Han så ikke redd ut. Han så ut som om han var klar til å dø. "Jeg gir ikke opp noen," sa hun til slutt. "Dette er mitt hjem. Og jeg forsvarer det." Rodrigo smilte, et trist smil. "Da må du være klar til å drepe, Elena. For de vil ikke vise nåde."
Kapittel 12: Ryktet Om Nogales
Kapittel 12
Rodrigo fortalte henne sannheten mens de gravde skyttergraver rundt huset. Mennene som kom, var ikke bare lovløse. De var leiemordere ansatt av en mann Rodrigo hadde svindlet i et kortspill. Det handlet ikke om rettferdighet, det handlet om hevn. "Jeg trodde jeg kunne riste dem av meg," sa Rodrigo mens han ladet riflen. "Men de gir seg ikke. De vil ha blod." Elena lyttet mens hun plasserte sandsekker ved vinduene. Hun innså at Rodrigo ikke var den eneste med blod på hendene. Disse mennene var verre. De drepte for penger, ikke for overlevelse.
"Hvorfor kom du hit?" spurte hun. "Visste du at de fulgte etter deg?" Rodrigo nikket. "Jeg håpet jeg kunne ende det her. Borte fra byen. Hvor ingen uskyldige blir skadet." Han så på huset. "Men jeg endte med å bringe faren til deg likevel." Det var den første gangen han innrømmet at han hadde gjort en feil. Det ga Elena håp. Kanskje var det fortsatt menneskelighet i ham. Kanskje kunne han endre seg, selv om det var sent.
De jobbet side om side i timene som fulgte. Det var ingen tid for tvil nå. Faren var virkelig, og den banket på døren. Elena sjekket haglegeværet igjen. Hun husket hvordan mannen hennes hadde lært henne å sikte. "Pust rolig," hadde han sagt. "La kula finne veien." Hun tok et dypt pust. Hun var ikke lenger bare en enke. Hun var en forsvarer av hjemmet sitt. Og hun ville ikke la noen ta det fra henne, verken banditter eller cowboyer.
Kapittel 13: Elenas Beslutning
Kapittel 13
Solen begynte å gå ned, og skyggene ble lange. Mennene var nær nå. Elena kunne se silhuettene deres mot den oransje himmelen. Hun så på Rodrigo. Han satt klar ved vinduet, revolveren i hånden. Han så rolig ut, men hun la merke til hvordan knokene hans var hvite rundt grepene. Han var redd, ikke for døden, men for at hun skulle bli såret. "Hvis jeg dør," sa han uten å se på henne. "Sørg for at hesten min får vann. Den har vært trofast."
Elena la en hånd på skulderen hans. Det var første gang hun rørte ham frivillig. "Du skal ikke dø," sa hun. "Vi skal begge overleve dette." Rodrigo snudde hodet og så på hånden hennes, deretter opp i ansiktet hennes. Det var et øyeblikk av forbindelse, ren og ublandet. Ingen spill, ingen løgner. Bare to mennesker som sto sammen mot mørket. "Takk," hvisket han. Det var et enkelt ord, men det bar mer vekt enn alle historiene han hadde fortalt.
Hun gikk til barna. De satt sammen i hjørnet, stille og redde. "Uansett hva som skjer," sa Elena til dem. "Bli nede. Og husk at jeg elsker dere." Pedro nikket, tårene trillet ned kinnene hans. María gjemte ansiktet i hendene. Elena kysset dem på pannen og reiste seg opp. Hun gikk tilbake til vinduet. Hun var klar. Hvis dette var slutten, skulle hun møte den stående, med våpen i hånd og hodet høyt.
